Keiserens nye badebukser

Finansøkonomene har den største ryddejobben etter finanskrisen, skriver professor Frøystein Gjesdal i et innlegg i Magma 10/09.

15.12.2009 - Frøystein Gjesdal

Finanskrisen er foreløpig avblåst. Vi er tilbake der vi var før boblen begynte å ekspandere, men det er ikke nødvendigvis noe godt sted å være. Det er på tide å tenke igjennom årsakene til krisen og hva vi kan lære av den.

Warren Buffet har sin egen versjon av historien om keiserens nye klær: "Ved fjære sjø ser man hvem som bader naken". I krisetider ser en hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Dette gjelder ikke bare kontrollsystemer og finansielle produkter. Det er også nødvendig å evaluere teorier og modeller. I akademiske miljøer er dette oppgaven som står for døren.

I pressen har det vært tilløp til en debatt om økonomenes rolle. Har makroøkonomene i nasjonalbanker og andre tilsynsmyndigheter sviktet når de ikke maktet å forhindre eller i det minte kunne forutsi mulighetene for en krise. Denne kritikken er antakelig urettferdig.

Ultraliberalistiske strømninger inspirert fra USA medførte en tilsynsideologi som lot den nye finansielle økonomien utvikle seg mest mulig fritt. Da var det heller ikke nødvendig å tilegne seg den kompetanse som var nødvendig for å forstå hva som kunne skje. Denne gruppen har fått oppgaven med å rydde opp og få økonomien på fote igjen. Dette synes heldigvis å gå bra.

Inkompetente toppledere

Regnskapsprofesjonen synes å ha kommet relativt godt fra krisen. Under den forrige krisen - "dot-com" krisen, ble revisor først utropt til den store stygge ulven. Etter hvert ble det klart at hovedproblemet lå andre steder. Toppledere, som var geniforklart av ledende handelshøyskoler, viste seg i ettertid å ha vært fullstendig inkompetente. AIG, den nye krisens ENRON, en bisarr casehistorie hvor stadig nye pikante detaljer avsløres.

Når TV serien kommer ser jeg frem til å se følgende episode: AIG har solgt tusenvis av milliarder i gjeldsforsikring som teknisk sett ikke var gjeldsforsikring. En dag dukket selskapet revisor opp og antyder at AIG gjennom denne virksomheten kanskje hadde pådratt seg en viss risiko og kunne komme til å lide visse tap. Ledelsen i selskapet ser seg tvunget til å gjøre visse tapsavsetninger, men sender ut en pressemelding hvor kommer tydelig frem mellom linjene at revisor er en tulling. Få måneder senere er AIG dundrende konkurs og må reddes av skattebetalerne.

Regnskapsreglene har vært mye diskutert i kjølvannet av finanskrisen. Dette er en debatt hvor frontene har vært steile, og politikere på høyeste plan har engasjert seg. Noen konklusjoner synes ikke å være i sikte. Mye av diskusjonen har dreid seg om bruk av virkelig verdi ved verdsettelse av finansielle instrumenter. Mange trodde dette var et prinsipp som var allment akseptert i hvert fall når det gjaldt instrumenter som var omsatt i et aktivt marked. Det var uenighet om hvor langt en burde gå i bruk av virkelig verdi for andre eiendeler og forpliktelser, men når det gjaldt finansielle instrumenter finansielle instrumenter var hovedprinsippet aksepter, trodde de fleste.

Uryddig debatt

Debatten har vært ustrukturert og forvirrende. Noen fokuserer på regnskapet som informasjonskilde. Andre er mer opptatt av regulators behov for oversikt over risiko. Noen mener vurdering av eiendeler til virkelig verdi har tillatt bankene å ta for stor risiko i de gode tidene. Andre mener virkelig verdi har ført til undervurdering av soliditet under krisen.

Noen har hevdet at problemet egentlig regnskapsstandarden egentlig har tillatt for høy vurdering av utlån og forhindret adekvate tapsavsetninger i bankene. Det synes å være et akutt behov for en ryddigere debatt. Forskning, som kunne kaste lys over noen av disse problemstillingene, ville være kjærkommen.

En annen problemstilling som har vært omdiskutert, om enn ikke like bredt, er grensedragningen mellom salg og finansiering av finansielle eiendeler. Noen banker låner med sikkerhet i sine eiendeler. Andre selger eiendelene, men beholder større eller mindre deler av risikoen gjennom avtaler (f. eks. garantier eller putopsjoner). Verdipapirisering involverer siste type transaksjoner. Er det noen forskjell mellom disse transaksjonene?

En annen lærdom av krisen er at interne kontrollsystemer ofte svikter. Alle finansforetak har høyt utviklede formelle kontrollsystemer. Under krisen var det mye som ikke fungerte rent teknisk. Svikten på det organisatoriske plan var imidlertid mer fundamental. En kort synopsis: I finansforetakene var heltene de som gjennomførte de store transaksjonene. De gigantiske bonusene gikk til disse, men også makten i organisasjonen ble konsentrert her.

Internrevisor er ofte en litt annen mennesketype med en litt annen belønningsstruktur. Det krever mot og sterk personlighet å påpeke at transaksjonene som har innbrakt de store overskuddene har medført en uakseptabel risikoeksponering som kan lede til fremtidige tap. Uten autoritet og oppbakking fra toppledelsen får internkontrollen en umulig oppgave. I Enron, Wold Com, New Century, Merril Lynch og AIG var det ikke dette som skjedde. Tvert imot ble de som skulle styre risiko systematisk mobbet til taushet. Dette kan virke dramatisk, men basert på det som nå er kjent er det ingen annen måte å beskrive det på. Her sviktet ledelsen fundamentalt.

Finansøkonomene badet naken

En kan altså foreløpig konkludere med at samfunnsøkonomene holdt seg på land og ikke var i sjøen, men regnskapsprofesjonen hadde badebuksene på da vannet ebbet. Så hvem badet naken: finansøkonomene.

Det er ganske klart at finans er fagfelt som står overfor en omfattende ryddejobb. Her må det ryddes opp i tankegods som sviktet når det gjaldt. Modeller og forutsetninger må gjennomtenkes på nytt. Det kan godt tenkes at selve organiseringen av de internasjonale finansielle markedene må reformeres fundamentalt. Det er ikke her plass til å besvare alle disse spørsmålene og undertegnede er neppe rett mann til jobben. Det kan imidlertid være passende å reise noen.

En vittig kommentator spurte en gang hva den jevne amerikaner skulle ta seg til når Asia hadde overtatt all vareproduksjon. Svaret var "spille inn reality TV". Ser en bakover er bildet et annet. Fra femtitallet til i dag har finansnæringens andel av USAs økonomi, målt ved andel av lønnskostnader, økt fra 3 % til 7 %.

Noen vil kanskje finne dette overraskende på bakgrunn av den rasjonalisering som har funnet sted innen denne bransjen de senere ti-år. Tallene for finanssektorens andel av overskuddet i amerikanske foretak er imidlertid langt mer dramatiske. Mens sektoren på 1950 tallet tilegnet seg 10 % av inntjeningen, var andelen på 90 tallet steget til 22 %. I begynnelsen av dette århundret steg tallet til hele 34 %. Dette er tallstørrelser som det er vanskelig å fatte.

Finansnæringen skal sikre at kapitalen flyter effektivt i samfunnet; det er en typisk mellommannsfunksjon. Moderne datasystemer skulle gjøre det mulig å rasjonalisere mye av aktiviteten i denne sektoren. Det skulle også være høy grad av konkurranse. Det er for eksempel ikke mulig å ta patent på finansielle innovasjoner.

En ting er hvor store tap denne sektoren har greid å påføre samfunnet under finanskrisen. Det er vanskeligere å forstå hvordan det var mulig å tjene så mye da tidene var gode. Kan dette være i samsvar med fri konkurranse, eller er det et tegn på at konkurransen ikke er som den skal være. Det er også grunn til å spørre om en finanssektor av denne størrelse og lønnsomhet kan bidra til en effektiv økonomi. Eller står vi overfor et betydelig problem når så mye av kapitalstrømmene blir borte underveis.