Staten i holdup

Holdup-problemet gir innsikt om samarbeidspartnere og eierskap. Staten bør eie bare det den må, skriver professor Gunnar S. Eskeland i en kronikk publisert i Dagens Næringsliv 24. april.

29.05.2009 - Gunnar Eskeland

"Holdup" er i økonomisk teori et begrep for ran. Det beskriver ikke et hvilket som helst ran, men mer spesielt den situasjon at den du samarbeider med kan snu seg mot deg og bli uvennlig. Du har valgt sengekamerat, og blitt sårbar.

Sengekameraten kan true seg til bedre betingelser, eksempelvis med å trekke seg. Staten har, med sin makt og sine mål, alltid en andel i alt og alle. Men det ligger vanligvis usårbarhet for staten i at bedrifter er små: de kan friste, true og forsvinne uten at staten leer en finger.

Statens Aker-investering og finanskrisen viser imidlertid at i gitte situasjoner kan bedrifter true eller friste staten til å handle; er den ikke formelt eier kan den risikere å bli det. Hva vet vi om motstandskraft, institusjonelt rammeverk og strategi?

For private aktører er en innsikt fra holdup-problemet at man er forsiktig med hvem man går i partnerskap med. I dyreriket gir kurtisen - tiurleiken - en viss informasjon om partneres egnethet. Vi mennesker har supplert med mekanismer som ekteskap, sladder, familiebedrifter og kredittbyråer.

Holdup-problemet indikerer at samarbeidspartnere uansett vil investere "for lite", og bruke ressurser på sikringsmekanismer. Gisselutveksling, som når våre konger tok hverandres sønner i fosterforvaltning, er en slik mekanisme; gjensidig sårbarhet kan gi trygghet.

Og endelig bør den som er essensiell og kan gjøre mest - til gavn eller til skade - ha mest eierskap.

Staten er i utgangspunktet uegnet som eier og som samarbeidspartner av to grunner. For det første er staten en elendig forretningspartner - og vil måtte betale dyrt - når den ikke kan bindes av forutsigelige prinsipper. En konsekvens er at staten avhenger av maktfordeling, institusjonsbygging, og uavhengige domstoler.

For det andre er staten uegnet som eier og samarbeidspartner fordi staten trenger å stå fritt og likebehandle. Så sant den kan.

Men staten må eie. På områder som veier og miljø, der ikke staten kan gi private eiere troverdige driftsbetingelser, så blir statlig eierskap nødvendig. Da blir skillet mellom eierskap til vei og bygging veldig nyttig, og verd å forsvare.

I miljøforvaltning oppstår spesielle utfordringer fordi lønnsomheten av investeringer i dag - miljøteknologi - bestemmes av fremtidig miljøpolitikk. Staten kan ikke binde seg til det den sier om fremtidig miljøpolitikk, og blir i realiteten sengekamerat og forretningspartner.

Holdup-problemet - den gjensidige sårbarheten - får da konsekvenser for eierskap. Staten vil nok kompensere ved selv å gjøre teknologiinvesteringer, subsidiere dem, selv om slik brobygging koster.

Det uangripelige eierskapet til miljøet hos staten ligger ikke i statens velferdsperspektiv, men i statens makt. Staten kan sette fremtidens miljøpolitikk, og vil dermed bestemme hvem som belønnes og hvem som straffes. Den kan forsøke i dag å binde sine hender, og en viktig metode vil være å binde seg til likebehandling og til vitenskapelig grunnlag.

Direkte eierskap, for eksempel til en bestemt miljøteknologi, vil da være et definitivt handicap, siden det vil gjøre likebehandling vanskeligere. Den kostnaden kan være verd prisen, men man bør vite at den ligger der.

Hvis arbeidere og eiere i nasjonalt viktige industrier har et godt grep om nasjonalstaten så kan det bidra til å begrense noen av troverdighetsproblemene og muliggjøre private investeringer. Men trolig på en måte som er litt for knyttet til historien og ikke er egnet til å forplikte til generell åpenhet. Andre muligheter går tapt.

I dagens situasjon med Kjell Inge Røkke, Aker og staten ville det være uinteressant etterpåklokskap at de ikke burde ha vært i partnerskap. Teorien tilsier snarere at hvis staten og Røkke er i partnerskap, kan det være fordi Røkke og hans selskaper ikke er små og ubetydelige for Norge, eksempelvis teknologisk. Da er Røkkes selskaper sårbare overfor statens beslutninger, på en måte som er et problem for staten og kan reduseres gjennom statens direkte engasjement.

Teorien åpner altså for at partnerskapet skyldes tillitskløften og krangelpotensialet. Teorien sier at i så fall vil man kives om fordeling av verdier, mer enn samarbeidet som sådan.