Fornybar energi er ikke redningen

Kommentar: Nylig fikk vi høre at Statoil antakelig ville kutte ut sin satsing på fornybar energi. Dette falt noen tungt for brystet, og Statoil kom med et dementi. Likevel er det antakelig dette de burde gjøre, skriver Rögnvaldur Hannesson i sin faste spalte i E24 26.8.2010.

26.08.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Vi som er kommet litt opp i årene har hørt mye om fornybar energi. Den ble særlig aktuell efter energikrisen i 1973 da oljeprisen ble firedoblet på noen måneder.

Fornybar energi skulle være redningen. Den skulle befri oss fra OPEC-landenes kvelertak og erstatte oljen som snart ville være slutt.

Sånn gikk det ikke. Det har ikke skjedd noe revolusjonerende på energifronten på de snart 40 årene som er gått. Fortsatt kommer nærmere 90% av verdens energiforbruk fra fossile brensler.

Unntar vi vannkraft, kommer beskjedne 1% av verdens primærenergi fra fornybare kilder, og det meste av dette kommer fra jordvarme. I det store og hele er sol- og vindenergi ubetydelige.

At det har gått sånn er ingen tilfeldighet. Hverken solpaneler eller vindmøller kan levere energi til konkurransedyktige priser. Fossile brensler er fortsatt de billigste energikildene om vi unntar vannkraft.

Oljen forblir verdens viktigste energitype i lang tid fremover. Det er heller ikke noen mangel på fossil energi på mellomlang sikt i hvert fall. Kull finnes det rikelig av, og gassreservene i USA er plutselig blitt mange ganger større takket være ny teknologi.

Prisen på gass har da også falt betydelig.

Oljen er unntaket. Oljeprisen er fortsatt høy, til tross for lavkonjunktur både i USA og i Europa. Det er ikke mer enn seks år siden en oljepris på 50 dollar ble ansett som unormalt høy.

Antakelig skyldes den høye oljeprisen en bevissthet om at oljen i økende grad må komme fra kilder som er dyre og teknologisk utfordrende å utvinne. OPEC ser seg antakelig bedre tjent med å sitte på sine billige reserver enn å skyte seg selv i foten med å pøse mer olje ut på markedet.

Selv om oljen er blitt dyr, er ikke den fornybare energi blitt så veldig mye mer lønnsom. Det sørger de store kull- og gassreserver for.
Det eneste som kunne endre dette bildet er en verdensomfattende skatt på utslipp av kulldioksyd, også kjent som CO2, hvilket i praksis vil si skatt på olje, gass og kull.

Mange har argumentert for en slik skatt, nu sist James Griffin i en utmerket bok om energipolitikk (Smart Energy Policy). Selv om det kan fremføres gode argumenter for en slik skatt er det en ting vi kan være sikker på, nemlig at den ikke vil bli innført i de land hvor den ville monne (USA, Kina og India).

Dermed er vi like langt. Det ville ikke være særlig fornuftig av Statoil å satse på nye energiformer som man i utgangspunktet kan være sikker at ikke er lønnsomme. Men Statoil må selvsagt begynne å tenke på tiden efter at olje- og gassutvinningen på norsk sokkel er over, og oljen er allerede nu kraftig på hell.

Statoils liv i det hinsidige må være i oljeutvinning i utfordrende områder som på dypt vann offshore og i tjæresandene i Alberta. Ikke overraskende har selskapet begynt å etablere seg der allerede.

Da får Statoil og det norske samfunn fortsatt utbytte for sin ekspertise og anledning til å utvikle den videre. Oljen kommer til å forbli verdens viktigste energitype for en lang tid fremover, men den vil i økende grad komme fra dyrere og vanskeligere kilder.