Spar i trær

Innlegg: Treet skal hugges så snart det vokser saktere enn bankrenten. Skriver Gunnar S. Eskeland i et innlegg Dagens Næringsliv 19. juli 2010.

19.07.2010 - Gunnar Eskeland

Dette enkle prinsippet fra ressursøkonomien beskriver treet som et sparingsmedium. Når treet blir voksent og veksten avtar tilstrekkelig hugger du, selger stokken og setter pengene i banken.

I prinsippene for skogens drift kan tilleggsmål inkluderes, som artsvern og klimapolitikk, og nå har vi fått en spennende debatt om skogen i norsk klimapolitikk:

Forstmennene Olav Norem og Trygve Refsdal, sammen med Hans Goksøyr - sivilingeniør - og Bjart Holstmark - sosialøkonom - påpeker at myndighetenes biobrenselsatsing blir feil fordi norsk skog kan fange og lagre mye mer karbon enn i dag.

Innsikten fra ressursøkonomien kan vise hvor rett de har.

De fleste aksepterer at en kostnad ved klimagassutslipp - en kvotepris eller en skatt - er god klimapolitikk. Støtte til fornybar energi - enten det er vindmøller eller biobrensel - er vanskelig å forstå som annet enn politikernes uvilje til fornuftig energiprising.

At norske subsidiekroner skal konvertere kanadisk tømmer til tysk kraft (Hanne K. Sjølie og Birger Solberg, DN 1. juli) er vanskelig å forstå fra noe institusjonelt perspektiv.

For å utfordre antakelsen om at biobrensel er klimanøytralt har blant annet Holtsmark (DN, 26. april) påpekt at brenning av en kubbe, pellets eller tresprit bidrar til klimagass i atmosfæren i en vesentlig mellomperiode (alderen til en DN-leser), før voksende trær har gjenfanget karbonmengden.

Å ta et slikt rentefritt lån fra klimaet blir det motsatte av å ofre noe for fremtidige generasjoner.

Karbon lagret i skog er bedre enn det skadelige lageret i atmosfæren, og krever at vi ser på banen til utslippsprisen over årtiene.

Hvis klimautfordringen allerede var møtt, i den forstand at dette løser vi nå i løpet av et halvt århundre, så burde utslippsprisen være generell, høy og fallende. Den er ingen av delene. Da ville dagsprisen belønne skogeieren for karbonfangst - negative utslipp - i de årene skogen vokste.

Prisfallet i årene med lagring ville sørge for at produktet hennes - vedkubber og tresprit - blir belastet meget mildere for positive utslipp ved lagertømming noen årtier senere.

Annen lagerleie ville være unødvendig.

Uten global deltakelse er klimautfordringen heller gryende enn effektivt møtt. Fangst og lagring må derfor stimuleres mer direkte. Hvis utslippsprisen stiger er det isolert sett ulønnsomt for en skogeier å la karbonlageret vokse.

I dag får hun ikke noe for fangsten, og norske myndigheter erkjenner denne dobbeltfeilen i vårt seddeldiplomati i sør, som forsøker å skjerme skogens lager der.

Samfunnets klimabehov tilsier at skogen ikke vernes men både brukes og belønnes for lagring. Subsidier til biobrensel alene, slik vi har i nord, gir oss yngre skog og tapping av karbonlageret.

Klimabehov skulle også tilsi at vi bør bruke mer av treet i varige anvendelser - hus - og mindre i korte anvendelser, som aviser og ovner. Trolig skal verden i vår tid bygge mer by enn noen generasjon både før og etter oss.

Voksende skog og hus kan da stjele mye karbon fra atmosfærelageret. Det kjøper oss tid mens teknologene rister av seg fossilbrenselets tornerosesøvn.

En politikk som stimulerer lagring vil snart gi oss mer av nesten alt: firkant til planker, hon og kvist til ved, og boltringsplass for ornitologer og perleugler. Men skogskjøtsel i et klimaperspektiv gir oss ikke tilstrekkelig bedre artsvern (Nils Chr. Stenseth og Mikael Ohlson, DN 10. juli).

Skogen blir trolig eldre, og tettere og mer variert. Men den vil høstes, for å lagre og gi gode bygningsvarer. Mål som artsvern kan selvfølgelig ikke hvile på klimapolitikken, like lite som noe annet.

Flerbruksperspektivet i miljø- og ressursforvaltning har lært oss at det er viktigere hvordan vi høster enn om vi høster, og det kan koste oss dyrt hvis vi ikke tar dette med oss inn i klimapolitikken.

At Norge vil miste troverdighet og slagkraft i sør både ved ensidig verneanbefaling og ved slumsete skogforvaltning hjemme blir da en liten tilleggskostnad.

Men det er trist, siden vi også der satser store ressurser, og kunne oppnå mye.