Gjelden må betales

Kommentar: Kimen til neste krise, hvordan den enn kommer til å arte seg, er kanskje allerede sådd, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24 18. februar 2010.

23.02.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Verden har kommet seg over finanskrisen. Det snakkes om lærdommer, om nye reguleringer som skal forhindre gjentakelse. Dette til tross, tingenes tilstand kan best beskrives med det klassiske franske ordtak «plus ça change, plus c'est la même chose» - jo mer tingene endres, jo mer forblir alt ved det samme.

Mange mener at finanskrisens dypeste årsak er de fundamentale ubalanser i verdensøkonomien. De kommer til uttrykk i betalingsbalanseunderskudd i USA og et tilsvarende overskudd i Kina. Bak dette ligger en overdådig sparing i Kina og en lånefest i USA. I løpet av de siste to tiårene sluttet amerikanske husholdninger å spare. Vi har alle hørt om subprimelånene, men i tillegg satte mange boligen sin i pant for å finansiere økt forbruk.

Ellers forblir alt ved det samme. Nå har mange amerikanske husholdninger mistet de eiendommene de så freidig satte i pant i oppgangstiden. Den alminnelige amerikaner er begynt å spare igjen. For å unngå et økonomisk sammenbrudd av 1930-tals dimensjoner har den amerikanske regjering og sentralbank satt i gang seddelpressen og økt underskuddet på det føderale budsjett.

I dette er de ikke alene, det samme har skjedd i de fleste rike land. Private husholdningers manglende sparing er blitt erstattet med offentlige underskudd.

Ellers forblir alt ved det samme. Vekstraten for Kinas BNP er på rask vei mot et tosifret tall. Kineserne fortsetter å spare og tillater ikke sin valuta å øke i verdi i forhold til dollar. Deres overskudd i utenrikshandelen varer ved. De fundamentale ubalanser er der fortsatt.

Dette er ikke en bærekraftig utvikling, for å bruke vår tids mest utslitte floskler. Spørsmålet er ikke om men når og hvordan dette kommer til å slutte. Mange har lenge lurt på dette; det amerikanske underskudd i utenrikshandelen er ikke akkurat noe nytt. Noen har trodd det ville skje ved et dramatisk fall i dollarens verdi. Det skjer ikke så lett så lenge kineserne holder fast ved sin valutapolitikk.

Hva da? En mulighet er at amerikanerne innfører en generell importavgift. Dette må være fristende for den amerikanske regjering. En av grunnene til republikanernes valgseier i Massachusetts forleden var at ledigheten fortsatt er høy, all økonomisk oppgang til tross. En importavgift ville ganske sikkert øke Obamas og demokratenes popularitet og straffe kineserne for deres standhaftighet i valutaspørsmålet.

Retorikken kunne gires inn på kinesernes manglede samarbeidsvilje i klimaspørsmålet. Dette ville heller ikke være uten presedens. Den 15. august 1971 dro president Nixon til med en 10 prosent generell importavgift i den hensikt å fremtvinge revaluering av japanske yen og tyske mark.

Det skjedde også; i desember samme år fikk vi den justering av valutakursene som Nixon kalte den største monetære overenskomst i verdenshistorien - The Smithsonian Realignment. Den holdt omtrent ett år; i mars 1973 raknet fastkurssystemet fullstendig.

Kimen til neste krise, hvordan den enn kommer til å arte seg, er kanskje allerede sådd. Den betydelige gjeld regjeringene i de rike land har pådradd seg må en eller annen gang betales tilbake. Det kan så være at forholdene ikke ligger godt til rette for inflasjon drevet av press i arbeidsmarkedene, men det presset kan komme andre steder fra.

Appetitten på statsobligasjoner har minsket betydelig; mange ser større sikkerhet i gull, og gullprisen er forlengst kommet over 1000 dollar per unse. I min ungdom var en gullpris på 35 dollar per unse hjørnesteinen i det internasjonale valutasystem. Det var for mange år og formidable underskudd siden.

Det må være forlokkende for både den amerikanske regjering og andre å betale tilbake sin offentlige gjeld med penger som er mindre verd enn de som ble lånt. Heller ikke det ville være noe nytt.

Rögnvaldur Hannesson er fast gjestekommentarer i E24.