Det norske klimaparadokset

Kommentar: Norges «pådriverrolle» i klimasaken er et forunderlig paradoks, fordi Norge og andre nordlige land antakelig ville vinne på global oppvarming, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i en kommentar publisert på e24.no 12. mars 2010.

17.03.2010 - Rögnvaldur Hannesson

I midten av februar leverte en ekspertgruppe rapporten «Klimakur» til miljøverndepartementet. Gruppen fikk i oppdrag å utrede hvordan Norges utslipp av klimagasser kunne bli 20 prosent lavere i 2020 enn hvis ingenting blir gjort. Bakgrunnen er at Norges utslipp av klimagasser økte med 8 prosent fra 1990 til 2008, stikk i strid med de forpliktelser Norge har påtatt seg ifølge Kyoto-protokollen. En fremskrivning til 2020 viser en økning på ytterligere 9 prosent.

Økningen i utslipp av klimagasser fra 1990 falt sammen med en formidabel velstandsøkning i Norge. Fra 1990 til 2008 økte bruttonasjonalproduktet, målt i faste priser, med 70 prosent. Husholdningenes konsum økte enda sterkere; det ble nesten fordoblet. At utslippene av klimagasser også økte er ingen tilfeldighet. Produksjon av varer og tjenester krever bruk av energi, og selv i Norge kommer mye av den fra fossile brensel. Økt produksjon av olje og gass har vært en viktig kilde til økonomisk vekst i Norge de siste 20 årene, og den medfører en del utslipp av klimagasser.

Er det så meningen å skru klokken tilbake når det gjelder nordmenns levestandard? Billig blir det i hvert fall ikke å redusere klimagassutslippene. Rundt 85 prosent av disse utslippene kommer fra tre sektorer; transport, petroleumsutvinning og industri. Hvis målet skal nås, må en betydelig reduksjon komme fra hver av disse tre. Det mest opplagte tiltak er nedleggelse av det som er igjen av aluminiumsindustrien. Det ville være fornuftig uansett; den tid er forbi da elektrisk strøm var billig i Norge. Vannkraft er selvsagt fortsatt billig å produsere, men det er ikke poenget; Norge er for lengst blitt knyttet til kraftmarkedet i nabolandene og strømprisen bestemmes av etterspørselen der. Underlig nok har ikke ekspertgruppen utredet dette alternativet, men regner uansett med en kraftig nedgang i utslipp fra industrien.

Mye av utslippsøkningen etter 1990 skyldes økt privatbilisme i Norge. For å snu den utviklingen kreves det sterk lut; fordobling av drivstoffpris, parkeringsavgifter og bompenger.

De nødvendige tiltak i petroleumssektoren strider mot all fornuft. Istedenfor å bruke naturgass som finnes på stedet, skal plattformer til havs forsynes med strøm fra land. Den kraftsituasjon vi har hatt i vinter er en passende kommentar til dette tiltaket. For oljeselskapene er dette ganske likegyldig; staten betaler jo 80 prosent av kostnaden gjennom uteblitt skatt. Hva kunne man ellers gjøre? Jeg har sett fargerike brosjyrer med tegninger av vindmøller til havs som skal forsyne oljeplattformene med strøm. Om dette serverer Klimakur noe som godt kan bli århundrets understatement: «Det er en stor utfordring å forsyne innretninger offshore med stabil/kontinuerlig energi fra offshore vindmølleanlegg.»

Uansett hva man måtte mene om hvor nødvendig det er å redusere utslippene av klimagasser, er det som Norge måtte finne på uten betydning i den store sammenheng. Hvis noe som monner skal gjøres, må det inkludere utviklingslandene, særlig Kina og India, samt USA. Kina og India viste med all tydelighet under klimakonferansen i København at de ikke er interessert. Obamas klimapolitikk har enda mindre sjanser i den amerikanske kongress enn hans helsereform, så fra USA er det ikke mye å forvente. Klimamøtet i København ble en fiasko; møtet i Mexico til høsten går samme skjebne i møte. FNs klimaforhandlingssjef, Yvo de Boer, har tatt konsekvensene og sagt opp sin stilling.

Norges «pådriverrolle» i klimasaken er et forunderlig paradoks. Norge og andre nordlige land ville antakelig vinne på global oppvarming. Norge er best tjent med å gjøre minst mulig og helst ingenting med å redusere utslipp av klimagasser. Det ville vært forståelig dersom norske klimatiltak kom som et resultat av press fra andre land som selv kunne gjøre noe som monner med saken, men å påta seg noe slikt på eget initiativ kan best sammenlignes med å skyte seg selv i foten.