Syk av frykt?

Innlegg: I frykt for å bruke penger har vi sultefôret universitetene, vanskjøttet forskningen, latt jernbanene forfalle og unnlatt å bygge veier, skriver Victor D. Norman i VG 6. mars 2010.

06.03.2010 - Victor Norman


Den norske diskusjonen om oljeinntekter og hollandsk syke har alltid gitt meg assosiasjoner til Odd Børretzens beskrivelse av Den
Første Nordmann,einstøingen som med alvor i blikket fulgte iskanten nordover mens andre europeere danset i gatene og jublet over sol og varme. Helt siden vi fant olje i Nordsjøen har vi vært mer opptatt av de problemene inntektene kan føre til enn av de mulighetene de gir
oss.

Har Johnsen rett?

Sigbjørn Johnsen argumenterer i sin artikkel i VG sist fredag godt for at vi har klart å unngå hollandsk syke i Norge og at vi også vil klare det fremover om vi bare holder på arbeidslinjen og handlingsregelen. Jeg er ikke sikker på at han har rett, men la oss et øyeblikk anta at han har det. Hva så? Var det å unngå hollandsk syke det eneste vi skulle? Det kunne vi ha klart mye enklere ved å gi bort
rettighetene i Nordsjøen til verdig trengende. Vi kunne f.eks. ha gitt dem bort til hollenderne!

Nå mener selvfølgelig ikke Sigbjørn Johnsen at målet bare har vært å unngå hollandsk syke. Målet har vært å skape et
bedre samfunn, men å gjøre det på en måte som innebærer at vi ikke må slå retrett den dagen inntektene tar slutt. Handlingsregelen
er, som navnet sier, et forsøk på å omsette det målet til handling. Spørsmålet er om forsøket kan sies å være vellykket.

Ser vi tilbake på de siste førti årene, er det liten tvil om at vi har fått et bedre samfunn. Ikke bare er det bedre; det er veldig
mye bedre.

Kvinnenes fortjeneste

Det er imidlertid lite av forbedringen som kan henføres til oljeinntektene. Det meste skyldes bedre teknologi (som vi stort sett har fått fra utlandet). Og mye av resten skyldes at vi jobber mer enn før. Det siste er kvinnenes fortjeneste. Siden vi fant olje i Nordsjøen har antall kvinner i arbeidsstyrken økt med 600 000.

De bidrar med nesten 250 milliarder i ekstra verdiskapning pr år, eller 2,5 ganger mer enn den årlige avkastningen på petroleumsfondet.
Det er også kvinnene som skal ha hovedæren for at vi har fått flere og bedre offentlige tjenester uten å tømme industrien for folk. Om det er riktig at vi har unngått hollandsk syke, bør takkekortet derfor heller sendes til nyfeministene enn til rekken av norske finansministere.

Men har vi virkelig unngått den fryktede sykdommen?

I samme periode som antall kvinner i arbeidslivet er økt med 600 000, er antall personer på uførepensjon økt med 200 000 og andelen dropouts fra videregående skole økt til 30 prosent. Av dem som fullfører videregående får over halvparten utdannelse på universitets- og høyskolenivå - men avkastningen vi får på de nesten 150 milliardene vi hvert år investerer i disse, er blant de laveste i verden. Hva har det med hollandsk syke å gjøre? Ganske mye.

Hollandsk syke handler om evnen til å utvikle nytt konkurranseutsatt næringsliv den dagen oljen eller andre naturressurser tar slutt. Man kan få sykdommen om man uhemmet bruker penger på offentlige tjenester eller andre gode formål innenlands, fordi man da i neste omgang må bygge tjenestene ned igjen for å frigjøre ressurser til konkurranseutsatt produksjon. Vi kan kalle det variant A.

Frykt for å bruke penger

Man kan også få hollandsk syke om man unnlater å investere i det som skulle være grunnlaget for et nytt konkurranseutsatt
næringsliv. Det hjelper lite å ha nok folk hvis de ikke er så innovative og produktive at det næringslivet som skal bruke dem
klarer å konkurrere internasjonalt til det lønnsnivået vi har vent oss til. Er de ikke det, må vi akseptere lønnskutt for å være
konkurransedyktige i fremtiden. I så fall får vi det som kan kalles variant B av hollandsk syke.

Sigbjørn Johnsens innlegg handler om variant A. Jeg kan være enig med ham i at vi neppe lider av den i dag, og at handlingsregelen og arbeidslinjen bidrar til å forebygge den. Det forutsetter imidlertid at arbeidslinjen blir mer enn ord. Med 650 000 personer i yrkesaktiv
alder parkert på sidelinjen er den ikke det i dag. Noe av grunnen er trolig at vi ikke setter penger bak ordene. Blir vi nødt til å velge mellom arbeidslinjen og handlingsregelen, er jeg personlig ikke i tvil om at det er handlingsregelen som bør vike. Penger
brukt på for eksempel å forhindre at unge mennesker faller ut av arbeidslivet, vil forebygge - ikke skape - hollandsk
syke. Det er imidlertid større grunn til å bekymre seg for variant B av hollandsk syke.

Avkastningen på petroleumsfondet (SPU) vil ikke være nok til å erstatte oljevirksomheten og det tradisjonelle konkurranseutsatte
næringslivet i fremtiden. Det som må komme i stedet, er ny, kunnskapsbasert virksomhet. Foreløpig er det smått med det i
Norge. Det har nesten ikke vært noen netto økning i antall ansatte i de mest kunnskapsintensive bransjene i norsk næringsliv
siden midten av 1980-tallet, og avkastningen på høyere utdannelse i Norge er altså blant de laveste i verden.

Når det er blitt slik, skyldes det langt på vei vår frykt for å bruke oljeinntekter innenlands. I frykt for å bruke penger har vi sultefôret
universitetene, vanskjøttet forskningen, latt jernbanene forfalle og unnlatt å bygge veier. Det blir ikke fremtidig næringsliv
av slikt.


Kontakt: [email protected]
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive