Skattefunn for journalister

Kronikk: En ordning med skattefradrag for redaksjonelle stillinger vil være et mer fleksibelt verktøy i mediepolitikken enn dagens momsfritak, skriver professor Jarle Møen i Dagens Næringsliv 22. september 2010.

22.09.2010 - Jarle Møen

Momsfritaket for papiraviser står trolig for fall i sin nåværende form. Hvordan den framtidige støtten skal utformes må mediestøtteutvalget ta stilling til i løpet av høsten. Momsfritaket utgjør 1,5 milliarder av en samlet pressestøtte på 1,8 milliarder.

I dag er momsfritaket forbeholdt papiraviser, og de kjemper desperat for å beholde sitt privilegium. Samtidig vil de gjerne ta denne økonomiske fordelen med seg over i elektroniske satsinger.

I en tid hvor digital formidling blir stadig viktigere, vil det være vanskelig for mediestøtteutvalget å argumentere for at den største støttekomponenten skal være forbeholdt papiraviser. Det vil være som å gi støtte til komponister under forutsetning av at de utgir musikken sin på vinylplater.

En mulig løsning kan være en plattformnøytral lavmoms. Mediebedriftenes landsforening samlet seg nylig om et kompromissforslag der en lav "kulturmoms" vil være en viktig del av framtidens mediestøtte. Dette kompromisset er dyrt. Papiravisene skal få nullmoms som i dag, mens nettaviser, ukepresse og fagpresse skal få nedsatt moms.

Kulturmoms for pressen vil også skape avgrensingsproblemer. Hvem som skal kvalifiserer for momsfritak kan være vanskelig nok å bestemme under dagens regime, men det kan bli et langt mer påtrengende problem i en digital verden hvor formidling av journalistikk, musikk, telefoni og ren underholdning glir over i hverandre. Det er derfor viktig å holde fast ved at merverdiavgiften har som formål å skaffe penger i statskassen. Subsidier bør gis gjennom andre og mer målrettede ordninger.

I følge mediestøtteutvalgets mandat er hovedmålet med mediestøtten å opprettholde et medie- og kulturmangfold som sikrer befolkningen bred tilgang til nyheter og samfunnsdebatt av høy kvalitet. Eksisterende støtteordninger er i stor grad et produkt av politiske hestehandler og historiske tilfeldigheter. Betydningen av momsfritaket har vokst over tid og medfører en ekstrem skjevfordeling i retning de største avisene. Dette har neppe vært tilsiktet.

Dersom hele pressestøtten ble gitt i form av stillinger, ville mediestøtteutvalget hatt omkring 2000 journalister å fordele til landets redaksjoner. Den nåværende fordelingsnøkkelen svarer til at 540 av dem plasseres hos VG og Aftenposten. Ut fra et kvalitetsperspektiv kan det være viktig å bygge opp under store redaksjonsmiljøer, men en slik ekstrem håndsrekning til landets største mediehus er neppe en kostnadseffektiv måte å skape mediemangfold på.

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har gjort seg til talsmann for at pressestøtten rettes direkte mot det journalistiske arbeidet, for eksempel ved at støtten kanaliseres til dyktige enkeltpersoner gjennom geografisk spredde arbeidsstipend. Dette er et interessant forslag. Kvalitetsjournalister er viktige kunnskapsprodusenter, og samfunnsøkonomiske analyser gir godt grunnlag for å hevde at et fritt marked underproduserer kunnskap.

Selektiv og direkte støtte av den typen Omdal foreslår vil være mer treffsikkert enn momsfritaket, men omfattende direkte støtte har også sine ulemper. Et stort innslag av prosjektsøknader som skal skjønnsvurderes krever et stort administrativt apparat og blir lett en arena for lobbyisme. Indirekte støtteordninger gjennom skatte- og avgiftssystemet er billigere, mer robuste og gir større forutsigbarhet for bransjen siden de ikke bevilges over statsbudsjettet fra år til år.

Et forslag som har vært framme i den amerikanske debatten om pressestøtte, er skattefradrag for redaksjonelle stillinger. Dette har en parallell i den norske Skattefunnordningen hvor bedrifter får skattefritak for investeringer i FoU - en annen form for kunnskapsproduksjon. Siden store redaksjoner har større lønnskostnader enn små redaksjoner vil også en slik ordning gi mest til de store, men støtten vil ikke følge opplaget og blir ikke lenket til momssatsen. Da står man friere både med hensyn til samlet støtte og fordeling. Under Skattefunnordningen er det for eksempel ulike fradragssatser for store og små bedrifter, og det er et tak for den samlede støtten slik at store aktører som Statoil og Telenor ikke sprenger de økonomiske rammene.

Momsfritaket gjør at de fem største avisene i Norge legger beslag på 40 prosent av den samlede pressestøtten. Skal dette videreføres bør mediestøtteutvalget gi en svært god begrunnelse.