Folkets nei

Kommentar: Intet land kan styres uten en god dose opplyst enevelde, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24.no 12. april 2011.

12.04.2011 - Rögnvadur Hannesson

Folkeavstemninger er en risikosport. Det har Norge fått erfare.

I 1972 var det et solid Stortingsflertall for medlemskap i Fellesmarkedet, som det het den gangen. Men medlemskapsspørsmålet skapte indre strid i Arbeiderpartiet. Dermed ble saken dyttet over på et annet plan og sendt til folkeavstemning.

Det brakte populistene på banen, og det gikk som det gikk. Dermed ble det skapt en uheldig presedens hvis konsekvenser Norge fortsatt sliter med.

Det kan sies mangt om demokratiet. Det er ingen kilde til visdom. Å spørre de uvitende og uinteresserte er ikke oppskriften på fornuftige beslutninger. Intet land kan styres uten en god porsjon opplyst enevelde.

Men enevelde har en egen evne til å utarte til korrupsjon og maktmisbruk. Det representative demokrati gir en viss garanti mot begge deler; det sørger for at politikken ikke kan gå for mye på tvers av flertallets interesser og det er en fredelig måte å skifte ut konkurrerende makteliter.

De siste måneders begivenheter i Elfenbenskysten og Araberlendene viser med all tydelighet at det sistnevnte ikke er noen ubetydelig fordel.

Sist lørdag stemte islendingene over hvorvidt de skulle betale tilbake de penger som deres bankvikinger loppet fra fra godtroende og uforsiktige innskytere i Nederland og Storbritannia. Overenskomsten mellom Island og disse to landene er et resultat av lange og krevende forhandlinger, og et overveldende flertall av Alltingets representanter stemte for den.

Men den islandske president foretrakk, på populisters vis, å søke visdom hos de islandske velgere. Nå har folket talt. Det ble en tapper tale, på vikingers vis.

Enden på visen blir sannsynligvis at den islandske stat må ut med flere ganger det beløp overenskomsten med Nederland og Storbritannia ville kostet.

Saken ender med all sannsynlighet i EFTA-domstolen. En slik prosess tar lang tid, og under den tiden påløper det renter på det omtvistede beløp. Det er meget mulig at domstolen kommer til den konklusjon at Island må kompensere fullt ut de hollandske og britiske innskytere, og ikke kun betale den minimumsgaranti som EUs regler tilsa.

Det har seg slik at da de islandske banker gikk over ende, kompenserte den islandske regjering sine egne innskytere fullt ut, men ga blaffen i utlendingene. Det hører da til saken at Icesave-kontiene ble drevet fra Reykjavik og ikke som selvstendige institusjoner i Nederland og Storbritannia, i kraft av at EUs regler gjelder for alle EUs borgere og dertil også for EØS-medlemmer som Island og Norge.

EFTA-domstolen kommer antakelig til å like islendingenes forskjellsbehandling av de utenlandske innskytere i Landsbanki veldig dårlig. Jeg tror man må være jurist, og da sannsynligvis islandsk jurist, for å mene at domstolen kan komme til en annen konklusjon.

Tilfeldigvis ble det islandske nei kjent samme dag som Arbeiderpartiets landsmøte stemte over det såkalte Postdirektivet. Det er mange paralleller i argumentasjonen fra nei-sidene i begge saker.

Men mens det islandske nei kan komme til å bli dyrkjøpt for islendingene og gjøre det vanskeligere for dem å komme seg opp av krisen, har det norske nei antakelig liten betydning. Det er bare uheldig og dumt.