Elle melle

Kommentar: Politikere skaper et inntrykk av at et krafttak for de eldre nå, ikke vil gå ut over barna. Det er selfølgelig galt. Det vil måtte prioriteres mellom barn og eldre, skriver Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv lørdag 27. august 2011

28.08.2011 - Victor D. Norman

Fra i år er statens støtte til barnehagene tatt inn i rammetilskuddet til kommunene. Det betyr at det nå i prinsippet er opp til den enkelte kommune å prioritere mellom midler til barnehager, skoler, eldreomsorg og alle andre gode formål.

I forbindelse med overføringen oppnevnte regjeringen et utvalg som skal komme med forslag til hvordan staten nå skal styre barnehagesektoren. Jeg var så heldig å bli oppnevnt som medlem av utvalget (ut fra prinsippet at uvitenhet gir et uhildet blikk?). Vi sitter nå og diskuterer hvor detaljerte krav barnehageloven bør stille til bemanning, arealer, gruppestørrelser og annet som påvirker kvaliteten i barnehagene og kostnadene ved å drive dem.

Det er en interessant og lærerik diskusjon. Den er også tankevekkende, fordi vi alle vet at jo mer detaljerte krav vi stiller, desto mindre handlefrihet vil kommunene ha - og desto mer meningsløst var det å gå fra øremerkede bevilgninger til rammetilskudd.

For en som i prinsippet er svoren tilhenger av kommunalt selvstyre, er refleksreaksjonen å gå inn for så få detaljerte krav som mulig. Saken er imidlertid litt mer komplisert enn som så, fordi barnehagesektoren i utgangspunktet er fullfinansiert, mens andre gode formål i kommunene er underfinansiert. Vi vet derfor med rimelig stor sikkerhet at hvis det ikke stilles detaljerte krav til kommunene, vil vi over tid få om omdisponering av deler av rammetilskuddet fra barnehageformål til andre formål.

Saken blir spesielt vanskelig fordi partiene i valgkampen nå nesten unisont sier at barnehageløftet er gjennomført, så nå er det de eldres tur. Det skaper inntrykk av at det ikke er noen konkurranse mellom de to - at et krafttak for de eldre nå ikke vil gå ut over barna, for de har jo fått sitt. Det er selvfølgelig galt: Barnehagene vil kreve penger hvert år fremover; og hvert år vil det tvinge lokalpolitikerne til å prioritere mellom barnehager og eldreomsorg.

Det er en prioritering som bare vil bli vanskeligere i årene som kommer, ikke minst fordi den skal skje samtidig som kommunene gjennom samhandlingsreformen får ansvaret for hele helsetilbudet til personer over 80 år.

Personlig er jeg ikke i tvil om hvem jeg ønsker skal vektlegges høyest. Jeg mener at vi er her for barnas skyld og at de derfor må prioriteres først. Jeg mener også at mange eldre - ikke minst etterhvert som min egen generasjon når pleiestadiet - har råd til å betale en større del av omsorgen selv. Ikke minst mener jeg at det er viktigere at barn og unge får gode vilkår mens de er barn og unge enn at de skal få stor arv når de selv nærmer seg pensjonsalderen. Var det opp til meg, ville jeg derfor verne om barnehagemidlene.

Min personlige mening bør imidlertid ikke veie mer enn den personlige meningen til andre velgere i Norge. Det kan den dessverre komme til å gjøre dersom barnehageutvalget skulle anbefale og få gjennomslag for detaljerte krav til kommunene.

Hvis prioriteringen ikke skal overlates til barnehageutvalgets medlemmer, må imidlertid de politiske partiene, sentralt og lokalt, gjøre det klart at det faktisk er spørsmål om en prioritering - og tilkjennegi sitt syn på den. Kristin Halvorsen må være villig til å si at hun vil verne om barnehagemidlene selv om det skulle gå ut over verdighetsgarantien til de eldre; Siv Jensen må være tilsvarende villig til å si at hun velger eldreomsorg fremfor barnehager - og Jens Stoltenberg må slutte å si at vi egentlig er enig om det meste.

Noen av mine politiske venner (og uvenner) vil sikkert si at jeg setter saken på spissen - at det finnes frihetsgrader i systemet som gjør at det ikke er nødvendig å sette barn opp mot pleietrengende eldre. Mine venner vil peke på mulighetene for effektivisering, mine uvenner kanskje på inntektspotensialet som ligger i kommunal eiendomsskatt - og alle vil sikkert minne om at det finnes andre utgiftsposter i kommunene enn barnehager og eldreomsorg.

De har rett - problemet er bare at selv om vi effektiviserer alt vi kan, og selv om man kan overvinne velgernes aversjon mot eiendomsskatt, monner det lite i forhold til de beløpene gode barnehager og brukbar eldreomsorg krever. Og når det gjelder andre utgiftsposter, er det bare to som er store nok - skole og tilbudene til de aller svakeste (utviklingshemmede og psykisk syke). Jeg tror neppe noen ønsker å ta fra skolene for å gi til barnehagene, og jeg er heldigvis overbevist om at Stoltenberg-tesen gjelder for de aller svakeste: Ingen vil ta fra dem.

Det vil måtte prioriteres mellom barn og eldre. Den prioriteringen hører hjemme i kommunene - og i kommunevalgkampen. Min bønn er derfor enkel: Kjære partiledere, ikke overlat den til meg og mine utvalgsfeller!