EU og Jugoslavia

Kronikk: EU anno 2011 har mange likhetstrekk med Jugoslavia anno 1990, skriver NHH-professor og E24-spaltist Rögnvaldur Hannesson

27.09.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Det er blitt meg fortalt at Jugoslavia i sin tid hadde verdens lengste grunnlovstekst. Den var ikke til stor hjelp i det lange løp. Storbritannia er et land uten skreven grunnlov; «grunnloven» er tradisjoner som går langt tilbake i tid.

Det later til at grunnlovens betydning for politisk stabilitet lett kan overdrives. Men det er jo engang slik at de «lover» og regler alle følger instinktivt er langt sterkere enn de skrevne lover.

Selvsagt er det grenser for hvor langt man kan klare seg uten skrevne lover. De land som klarer seg best i så henseende er de som er relativt homogene og har en lang tradisjon, ubrutt av revolusjoner. Storbritannia er ett av dem, til tross for omfattende innvandring fra fjern og nær; Norge og de andre skandinaviske land også, foreløpig i hvert fall.

Den viktigste grunnen til Jugoslavias sammenbrudd var at de rike delstatene ble tvunget til å subsidiere de fattige. Efter at Titos jernhånd var borte søkte de rike delstatene selvstendighet. Når den prosessen var kommet i gang ble de gamle etniske og religiøse motsetninger et tjenlig sprengstoff; de hadde i Titos tid ligget og ulmet under overflaten.

Den indre splid som nå herjer EU har mange ubehagelige likhetstrekk med Jugoslavias sammenbrudd. De rike land i EU har meget liten lyst til å bruke sine penger til å garantere den gjeld de mindre bemidlete euroland har pådradd seg.

Europeisk identitet er fortsatt en skjør blomst; europeere flest identifiserer seg først og fremst med de land hvor de er vokst opp. Vi er forhåpentligvis kommet så pass langt at det ikke lenger går å la folk i ulike europeiske land føre krig mot hverandre, men europeisk solidaritet er det lite av. Den solidaritet det måtte finnes, omfatter først og fremst egne landsmenn og ditto kvinner. Selv den synes i blant å ha trange kår.

Men de problemer eurolandene nå er midt oppe i skyldes ikke mangel på solidaritet. Nok kunne de greske gjeldsproblemer lindres for en stund dersom tyskerne gikk med på å utstede «eurobonds» hvor alle euroland er solidarisk ansvarlige for innfrielse av gjelden. Men den slags solidaritet er som å venne unger til godteri hver gang de ber om det.

De gjeldsproblemer enkelte euroland har kommet opp i, er og bør være deres eget ansvar. Slik var også eurosamarbeidet tenkt fra begynnelsen av. Hellas synes fortsatt å ha et stykke å gå for å ta sine problemer alvorlig.

Hellas kom dit de nå er gjennom feilrapportering og kreativ bokføring. Den greske opposisjon har nektet å bli med i en samlingsregjering til tross for påtrykk utenfra og invitasjon fra den sittende statsminister.

Financial Times rapporterer om gå-sakte aksjon blant ligningsfunksjonærer som ikke vil miste anledningen til å la seg bestikke for å la de bedre bemidlete slippe å betale skatt. Samtidig nærmer budsjettunderskuddet seg 10 prosent av BNP og gjelden det dobbelte av BNP. Den som tror Hellas vil være i stand til å redusere den betraktelig i overskuelig tid tror antakelig også på julenissen.

Det er mildest sagt forståelig at Tyskland og andre euroland som har skikket sitt eget hus har betenkeligheter med å finansiere den greske gjeldskarusell. Som oftest trenges det en krise for å få land til å gjennomføre nødvendige økonomiske reformer. Nå har både Hellas og en del andre euroland en gyllen anledning. Den anledningen bør ikke de bedre bemidlete euroland ta fra dem.

Det var antakelig et feilgrep ikke og la den greske stat gå konkurs da gjeldsproblemene for alvor ble presserende. De banker som har lånt penger til Hellas ville fått betydelige tap. Det kunne tjent til skrekk og advarsel om ikke å låne penger til regjeringer med dårlig betalingsevne. Det er kanskje den eneste effektive mekanisme for å forhindre uansvarlige regjeringer i å ta opp lån de ikke er i stand til å betale.

Så hadde det hele vært over. Noen banker, særlig greske, hadde gått konkurs, men det hadde antakelig vært bedre hvis den europeiske sentralbank hadde refinansiert de fallerte banker som likevel hadde livets rett enn at den skulle kjøpe opp greske statsobligasjoner som allerede er sterkt verdiforringet.

Den greske regjering synes å måtte gå konkurs uansett, og det hadde antakelig vært en fordel å la den gjøre det tidlig heller enn efter et langt sirkus med resultatløse toppmøter, liksomløsninger og svekkelse av den europeiske sentralbank.

Det er til å håpe at de indre problemer i EU får en fredeligere utgang enn oppløsningen av Jugoslavia. Det er meget usannsynlig at selve EU går i oppløsning; men vi kan få mer av det vi alt har; et knippe med land som har en viss fellesnevner, men med en brokete bukett av unntak fra hovedreglene; noen bruker euro, andre ikke; noen er med i passunionen, andre ikke.

Hellas får kanskje sin drachma tilbake, de grekere som har spart penger blir ribbet, reallønnene og kjøpekraften synker, men skatteinspektørene og andre kan fortsette i sin korrupsjonskultur som før, og den offentlige sektor fortsette å være en byrde; overbemannet, uproduktiv og usselt betalt.

Men grekerne ville få fornøyelsen å skylde på seg selv heller enn de euroland de ikke lenger har euroen til felles med.