Bønder i byen

Kommentar. Grunnen til bøndenes misnøye er nok heller at statskassen flommer over av penger enn at norske bønder blir så stemoderlig behandlet, skriver Rögnvaldur Hannesson i sin spalte på E24 29. mai.

31.05.2012 - Rögnvaldur Hannesson

Norske bønder har tatt opp den franske tradisjonå invadere hovedstaden når de er misfornøyd med hvor mye statsstøtte de får. Deres franske brødre ville nok ha dumpet noen lass med gjødsel foran Stortinget, men norske bønder er mer sindige enn som så.

Grunnen til misnøyen er nok at statskassen flommer over av penger heller enn at norske bønder blir så stemoderlig behandlet. EU er blant de områder i verden som er mest beryktet for subsidiering av jordbruk. Men den blekner i sammenligning med Norge. Matvareprisene i nabolandene Sverige og Danmark er betydelig lavere enn i Norge, noe som har ført til en livlig grensehandel. Jeg har hørt mange bergensere gremmes over den urettferdige fordel østlendingene har av å bo på en bilturs avstand til Sverige. Kanskje vi i rettferdighetens navn burde få en spesiell Vestlandsstøtte for å utjevne forskjellen?

Noen politikere og folk med tilknytning til jordbruket har tatt til orde for at vi burde spise mer norskprodusert mat. Vi får inderlig håpe at ikke våre naboer ute i Europa kommer på slike tanker. Størsteparten av vår fiskeeksport går nemlig til EU-landene. Tenk om de av patriotiske grunner skulle vrake denne gode, norske fisken og heller spise sine egne produkter. Riktignok har de ikke nok fisk selv, men man kan jo spise annet enn fisk, og mat har Europa mer enn nok av. Det ville ikke bli noen stas i Norge, og særlig ikke i distriktene, hvis mer enn halvparten av etterspørselen etter norsk fisk skulle falle vekk over natten. Hvor skulle den ellers gå? Den norske Nobelkomite har jo ødelagt markedet for norsk fisk i Kina.

Debatten omkring norsk jordbrukspolitikk er forunderlig selektiv. Det snakkes om selvforsyning, men man later til å glemme fisken. Vi lever i en verden med godt utviklede kommunikasjoner og internasjonal handel. Hva er da mer naturlig enn at vi satser på de matvarer vi har komparative fortrinn i å produsere og avvikler alt som ikke overlever i konkurranse med våre naboland? En overmoden reform er å utvide EØS-avtalen til også å gjelde fisk og landbruk. Dermed ville vi få adgang til billigere og bedre jordbruksprodukter fra EU mot en bedre markedsadgang for fisk. Det er et normalt og ønskelig handelsutbytte. Sammenbrudd i kommunikasjonene med Sverige og Danmark eller resten av Europa for den del er en fantasi forankret i en helt annen tidsalder. Det er neppe meningsfylt engang å snakke om selvforsyning av matvarer for Europa i sin helhet.

I debatten har vi fått høre at bøndene er misfornøyde med det magre tilbud på 900 millioner. Det som ikke nevnes er at dette er et beløp som skal komme i tillegg til det de fikk i fjor. Da fikk de hele 13 milliarder. Dertil kommer skjermingsstøtten, som er anslått til 11 milliarder. Import av jordbruksprodukter er nemlig belastet med skyhøye toller for at norske bønder skal kunne selge sine produkter til priser som langt overstiger prisene i utlandet. I tillegg har vi importkvoter. Kronen på verket er at jordbruksmonopolet har fått i oppdrag å administrere disse importkvotene. Denne absurditet ble stilt til almen skue i fjor da det plutselig ble mangel på smør i butikkene fordi Tine ikke greide å forsyne det norske markedet med egne produkter.

Med fri import av jordbruksprodukter ville den situasjonen aldri ha oppstått. Etter mye om og men kom både belgisk og spansk smør på markedet og viste seg å være like godt som vårt eget. Omverdenen lo seg i hjel når den fikk høre om smørmangelen i et land «hvor det drypper smør av hvert ett strå», for å bruke en gammel metafor på rikdom. En islandsk venn av meg sendte meg en pakke smør i julegave.

Forunderlig nok har ikke denne smørfadesen ført til en folkestorm for avvikling av jordbrukspolitikken med tilhørende byråkrati og monopoler. Bøndenes kvelertak på hjemmemarkedet er en ting, enda verre er at norske forbrukere subsidierer ulønnsom eksport av jordbruksvarer til folk som har mer enn nok å spise fra før. Nærmere 40 øre av det vi betaler for melken går til å subsidiere eksport av Jarlsbergost som eksporteres til USA og andre rike land med overflod av mat. Seksti prosent av den Jarlsbergosten som produseres går til eksport. Denne veldedigheten bør vi kunne være foruten.