Likhetsillusjonen

Rögnvaldur Hannesson

Kronikk: Vedvarende økonomisk vekst, om enn i rykk og napp, er av forholdsvis ny dato. Det begynte med den industrielle revolusjon, skriver Rögnvaldur Hannesson i Dagens Næringsliv 24. november 2011.

24.11.2012 - Rögnvaldur Hannesson


Hvordan og hvorfor den oppsto, kan diskuteres, men én ting er sikkert; noen måtte investere penger i maskiner, utstyr og arbeidskraft. De pengene falt ikke ned som manna fra himmelen; til dette krevdes både individuell formue og et bankvesen. Bak bankvirksomheten sto det også individuelle formuer. Formuene i de dager var ikke akkurat jevnt fordelt.

Men formuer er ikke nok. Middelalderens aristokrati var formuende nok, men den hadde ikke oppdaget kapitalismens mysterium: å la formuene yngle gjennom produktive investeringer.

Ingen har forstått og beskrevet kapitalismens revolusjon bedre enn Karl Marx. Han anerkjente fullt ut kapitalistenes historiske rolle, men trodde den skulle bli utspilt relativt fort. Så feil kan også de mest skarpsindige ta. Det er hevet over tvil at kapitalismen har ført til en velstandsutvikling som savner sidestykke i historien.

Men hva med inntektsfordelingen?

Vi må ikke forveksle en forbedring i levestandard for de svakest stilte i samfunnet med utjevning av inntekt; det kan jo være slik at de rikeste trekker det lengste strået, som de har gjort de siste tiårene.

Men det er heller ikke tvil om at i perioder har inntektsforskjellene blitt mindre samtidig med og som et resultat av økonomisk vekst. Vi skal da være klar over at det skyldtes spesielle omstendigheter som ikke nødvendigvis varer ved og som vi ikke nødvendigvis har i vår tid.

Den industrielle utvikling var i en viss fase arbeidsintensiv; den krevde en armé av arbeidere som i moderne målestokk arbeidet med et primitivt maskineri. Arbeidskraft var i perioder en knapp faktor, og knapphet krever sin pris. I kraft av sitt store antall ble arbeiderklassen en formidabel politisk bevegelse.

Arbeiderklassens makt ble ytterligere styrket ved åpningen av de nærmest folketomme områder i Nord-Amerika og Oceania. Dit flyttet folk i hopetall. Dermed ble befolkningspresset lettet i Europa. Det var i disse «nye» landene, USA, Canada og Australia, at lønningene økte mest i en periode. Det er en utvikling som ikke lar seg gjenta; det er ingen store, folketomme områder igjen i verden.

Også de første tiårene etter den annen verdenskrig var preget av inntektsutjevning. Det var gode grunner til det. Automatiseringen av industriproduksjon var ennå ikke begynt. Dessuten var en stor del av den arbeidsføre befolkning blitt drept i krigen. Det førte til knapphet på arbeidskraft, som mange europeiske land bøtet på gjennom immigrasjon, særlig Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Denne utviklingen har sine historiske paralleller. Etter Svartedauden ble mye land ledig. Det forbedret stillingen til dem som arbeidet på adelsmennenes gods og førte til bedre levekår for allmuen.

Det som i særdeleshet har undergravet arbeiderklassens posisjon i de rike land, er åpningen av handel med Kina og andre underutviklede land. Det ville vært bemerkelsesverdig om ikke en halv milliard kineseres inntog på det internasjonale arbeidsmarked hadde fått konsekvenser for lønn og arbeidsbetingelser i Europa og Nord-Amerika.

Det har da også skjedd til gavns. Handel med Kina og andre nyindustrialiserte land har rasert industriarbeidsplassene i verdens rike land. Medianinntekten i USA har ikke økt nevneverdig på flere tiår. Mesteparten av velstandsøkningen i USA og andre rike land har tilfalt en liten andel av befolkningen.

Globalt kan man nok si at den økonomiske vekst de siste tiårene har jevnet ut inntektsforskjeller, men da mellom de rike og de fattige land i verden. Den inntektsutjevning som har skjedd globalt har skjedd på bekostning av middelklassen i de rike land.

På den bakgrunn er det egentlig bemerkelsesverdig at velgerflertallet i de rike land ikke for lengst har identifisert frihandel som sin verste fiende og tvunget sine valgte representanter til å avskaffe den. Det er liten tvil om at det ville styrke den relative posisjon til de rike lands arbeiderklasse, men om det ville forbedre dens levestandard i alminnelighet, er mer tvilsomt.

At frihandel fører til en potensiell gevinst for alle er en elementær innsikt, men med fordelingen av gevinstene kan det bli så som så.

Korstoget mot de formuende kan vel være populært, men vekstfremmende? Antagelig ikke.

Investeringer kommer fortsatt fra dem som har overskudd av penger, og de må se en mulighet til å få dem til å yngle.


Kontakt: [email protected]
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive