Trenger vi to vaktbikkjer?

Kronikk: To vaktbikkjer passer på fusjoner og oppkjøp i mediemarkedet; Konkurransetilsynet og Medietilsynet. Det er bedre og mer effektivt om Konkurransetilsynet bjeffer alene, skriver professorene Øystein Foros, Hans Jarle Kind og Lars Sørgard i DN 30. september.

30.09.2013 - Øystein Foros, Hans Jarle Kind og Lars Sørgard

Store medieaktører som Schibsted gyver løs mot sektorspesifikke eierskapsbegrensninger i mediemarkedet. Argumentet er at teknologiutviklingen har gjort slike begrensninger utdatert, og at fusjoner og oppkjøp innen medier ikke trenger noen kontroll ut over det konkurranseloven tilsier. Flere av de borgerlige partiene synes å mene det samme, og vi kan følgelig få opp spørsmålet om vi trenger en egen medieeierskapslov på den politiske dagsorden. Nok en gang.

Vi har vanskelig for å se at teknologiutvikling endrer selve behovet for en medieeierskapsregulering. Internasjonal forskning viser at økt eierskapskonsentrasjon i mediemarkedet kan gi uheldige vridninger i informasjonen som mediene gir. Både incentivene til og konsekvensene av slik informasjonsvridning reduseres med antall uavhengige aktører som konkurrerer om å bringe informasjon ut til konsumentene.

Ny teknologi og endret markedsstruktur i form av blogger og sosiale medier vil kunne endre hvilke fusjoner og oppkjøp som er i strid med så vel medieeierskapsloven som konkurranseloven. Teknologiutviklingen vil følgelig ikke endre behovet for en føre-var regulering, men kun påvirke når en eventuelt griper inn.

Teknologiutviklingen vil imidlertid være et godt argument for å bevege seg bort fra den rigide tilnærmingen i den gamle medieeierskapsloven, der hvem som konkurrer med hvem langt på vei var definert i forkant. Store teknologiske endringer kan bety at meningsmangfoldet kan tenkes å bli vurdert annerledes i dag enn for fem år siden. Dette er det tatt høyde for i den nye medieeierskapsloven, da markedskonsentrasjonen til en viss grad vurderes fra sak til sak.

Det blir feilaktig når de store medieaktørene argumenterer med at den metoden som nå er innført ikke passer i en slik verden. Tvert imot, vi vil hevde at de endringer som er gjort er nettopp noe som gjør det mulig i større grad å ta hensyn til den teknologiske utviklingen.

Gitt at måling av mediekonsentrasjon nå er noe som i stor grad skal gjøres fra sak til sak, betyr dette at medietilsynet pålegges å benytte den type metode som konkurransemyndigheter har benyttet i en årrekke. Det er i seg selv et argument for at konkurranseanalysen foretas av ett tilsyn. Konkurransetilsynet gjør den type analyse i en rekke saker, og de er en del av en europeisk integrert konkurransemyndighet hvor den type metode er velkjent og utbredt.

De har dermed kontinuerlig erfaring og kompetanseheving i arbeidet med slike analyser. Medietilsynet derimot, er nødvendigvis sjelden i denne manesjen. De siste fem årene har de hatt to relevante saker på bordet: Media Norge og Amedias oppkjøp av Edda Media. Det gir begrenset erfaring og kompetanse. For å bruke fotballmetaforen; hvor god kan man bli når man aldri spiller kamp?

Konkurranseloven har et vidt formål som i prinsippet gjør at en skal legge vekt på mangfold og ytringsfrihet. Da det ble grepet inn mot A-pressens oppkjøp av Edda media, la Konkurransetilsynet vekt på at oppkjøpet ville føre til «redusert mangfold av informasjonskilder og ytringskanaler som opptrer uavhengig av hverandre».

På den annen side kan det stilles spørsmål ved om dette hensynet vil ivaretas i tilstrekkelig grad, for eksempel fordi Konkurransetilsynet synes å legge til grunn en relativt kortsiktige horisont i fusjonssaker. Dette taler for en presisering av vilkårene for inngrep av Konkurransetilsynet, snarere enn å ha to tilsyn som har oppsyn med fusjoner og oppkjøp i mediemarkedet. Så selv om vi har to lover, trenger vi ikke to tilsyn.