Avhengig etikk

Når Gud og mammon sitter sammen, vinner ofte mammon. Derfor må etikkens voktere ha en viss avstand, skriver professor Gunnar Eskeland i DN 15. april.

22.04.2014 - Gunnar Eskeland

Det er et vanskelig spørsmål, om etikken i porteføljeforvaltningen skal inn i selve forvaltningsmiljøet (DNs leder 5. april og Siv Jensens innlegg 4. april).

Den vakre tanken er at etiske vurderinger skal infiltrere all tankegang i forvaltningsmiljøet. Slik tenker vi på oppdragelse. Barna bor sammen med oss, og vi håper de får litt av våre verdier. Har man mindre selvtillit sender man barna på kostskole.

Etterplaprer sjefene

En mindre tiltalende tanke er at korrupsjonen i tankesett og reflekser går motsatt vei: forvalterne påvirker etikerne. Jeg legger vekt på denne siste effekten. Her er noen opplagte mekanismer bak min bekymring:

Ved innlemmelse blir porteføljeforvalterne kollegaer og sjefer for etikerne. Canice Prendergast ved Chicago-universitetet har skrevet en innflytelsesrik artikkel om «ja-mennesker».Essensen er at vi gjetter og etterplaprer det sjefene våre ville konkludert med. Vi og organisasjonen blir mer logrende enn sjefene våre ønsker! Interessant nok bruker Prendergast investeringer som eksempel.

Forvaltere er godt betalt, og pengegevinsten som normgivende mål smitter. Når Gud og mammon sitter sammen, vinner ofte mammon. Derfor jaget Jesus pengevekslerne ut av tempelets forgård.

Erfaring med kirken er at statsovertagelsen frarøver statsmakten et korrektiv som den da må klare seg uten. På godt og vondt er det en svekket kirke som nå slippes løs fra et kvelende grep. I en sammenheng der kongemakten dominerer sterkt, som i Norge, er det på samme måte vanskelig å få uavhengige domstoler.

Gir ikke kritikk

Intern kommunikasjon er selektivt usynlig for omverdenen. Det er nyttig at en kritisk etisk betenkning kommuniseres offentlig, og ikke internt via forvaltersjefen. I Verdensbanken så jeg undrende den uskikk at styremedlemmer fikk vandre rundt i organisasjonen. Under usynlighetskappen ble tvilsomme hensyn smuglet inn.

Et bidrag fra økonomene Tirole og Dewatripoint, «Advokatene», viser verdien av at ulike hensyn målbæres av ulike agenter. Kanskje bør hensynene legges til hver sin side av gaten, eller fjellet?

Finansministeren sier at forvalterne skal ha adgang til uavhengig etikk-ekspertise. Min erfaring er at konsulenter kan være dyktige og kostnadseffektive, men de kan ikke gi grunnleggende kritikk. Ikke engang knusktørre revisorer kan stoles på som uavhengige, selv om mandatet er krystallklart.

Kritiske kommentarer kan komme fra eiersiden, fra mediene og utenforstående organisasjoner, næringsinteresser og akademia. De kan også komme innenfra, hvis man har personale med en trygghet, nettverk, og respekt. Norske varslersaker minner oss om at alt dette er sårbart.

I OECD-landene har man forsøkt å skape uavhengighet i fagetater ved å skyve dem ut i armlengdes avstand fra politisk styrte departementer. I Norge har vi lyktes bare halvveis med dette, men noe annet valg kjennes ikke.

Til statsfunksjonene i Norge får vi tidvis nyttige kritiske merknader utenfra, som Pisa-undersøkelsene, menneskerettighetsdomstolen, Sverige, Esa, Amnesty, OECD. Alle disse har karakter av avstand og forankring, og dette gjør korrektivene vanskelig å torpedere eller avfeie.

Et feilspor

Ekspertise må også bygges opp innomhus. Norges petroleumserfaring er vel at oppbyggingen av innenlandsk oljekompetanse ble nyttig i håndteringen av den internasjonale, og at kompetanse utenfor Statoil er nyttig i håndteringen av Statoil.

Jeg tror det er avgjørende med en etikkfunksjon utenfor forvaltningsorganisasjonen. Samtidig er det mye som taler for at forvaltningen skal skilles fra Norges Bank, med et eget styre som er godt utstyrt og forankret hos eieren. I et slikt styre skal selvfølgelig ikke administrasjonens leder være styreleder, slik det er i Norges Bank.

For meg er det et feilspor å tenke på etikk som uavhengig. Tvert imot er etikk noe personlig og politisk som en person eller organisasjon tar inn over seg. Etikken er da ikke universell, men hører hjemme et sted. Eksempelvis i pensjonsfondet, som det kalles.

For kongerikets formue kan bare Stortinget trekke opp retningslinjene - også de etiske. Jeg tror ikke eier og styret kommer unna å overvåke etikken direkte. Da er det hasardiøst å legge denne inn i forvaltermiljøet.