Legenes forpliktelse

Burde ikke legene ha motsatt seg rollen som portvakt for en ordning med sykelønn på 100 prosent, skriver professor Gunnar S. Eskeland i DN 26. februar.

26.02.2014 - Gunnar S. Eskeland

Debatten rundt den såkalte arbeidslinjen har nå dreid seg mot sykefraværet (OECD-rapporten, og senest Arnstein Mykletun, DN, 25. februar). Men hva skjer egentlig når en av oss søker hjelp med helsen vår?

Legestanden nyter en respekt som vokser frem fra Hippokrates. Hans lære skaper rom for profesjonen ved å formidle kunnskap, råd og etiske normer. Denne arven gir standen tillit. Legen skal ifølge eden «ikke la seg friste av kjødets lyst», skal utelukkende lyde legevitenskapens lover og tjene pasientens helse og velferd. Tilliten er nødvendig for legens virke, og derfor for legestanden.

Politisk ukorrekt

Det å håndheve arbeidslinjen i Norge vanskeliggjøres av at storsamfunnet har akseptert 100 prosent sykelønn. Når nordmenn kan tjene det samme uten å arbeide, trenger systemet voktere. Legen hjelper storsamfunnet å vurdere om en person burde være på jobb eller ikke.

Tvil rundt sykemeldingsprosessen er politisk ukorrekt, fordi tvilen angivelig antyder at folk lyver. Men dette er for enkelt: Spørsmålet om en person burde være på jobb eller ikke er ikke svart-hvitt. Ulike oppfatninger trenger ikke ha med uhederlighet å gjøre.

Hvorfor har ikke legestanden motsatt seg denne andre rollen, som vokter av fellesskapets arbeidslinje?

Det var nok uunngåelig at legen skulle få en tilleggshatt som vokter, selv om denne strider mot Hippokrates bud om at legen utelukkende skal tjene pasienten. Men lege-standen burde vel kollektivt ha nektet å betjene en slik vokterfunksjon kombinert med 100 prosent sykelønn?

Unødvendig vanskelig

For meg som økonom er det åpenbart at 100 prosent sykelønn gjør vokterrollen unødvendig vanskelig, for ikke å si umulig. Rollen ville være lettere hvis pasienten hadde et økonomisk incentiv til å jobbe, slik det var i utgangspunktet. For legestanden burde det viktigste være at fellesskapets vokterrolle ikke må være så krevende eller dominerende at det blir umulig å sette pasientens behov i høysetet, slik eden til Hippokrates krever.

Fra en økonoms standpunkt er forsikrings- og fordelingsaspektet veldig viktig. Dette tilsier at hvis sykelønnen ikke gir full dekning ved kort fravær, så bør den trolig gi nær eller full dekning ved mer betydelig sykdom.

For meg som miljøøkonom er problemstillinger knyttet til vern av fellesskapets interesser hverdagskost. I miljøsammenheng vil det være utenkelig å be fellesskapets voktere gjøre jobben sin hvis ikke man også gir husholdninger og bedrifter incentiver til å handle ansvarlig.

Hvorfor har legene akseptert vokterrollen i et system der en frisk pasient kan være tjent med å være syk, eller fremstå som syk?

Kanskje legestanden kan se en egeninteresse i å ta opp en debatt som mange andre ikke tør å ta?