Tøffere kamp for fast jobb
Regjeringen vil gjøre det lettere å ansette folk i midlertidige stillinger. Det kan føre til et arbeidsliv der utsatte grupper må ta til takke med utrygge jobber, skriver professor Karen Modesta Olsen i BT 22. juni.
23.06.2014 - Karen Modesta Olsen
De fleste av oss ønsker å ha en sikker jobb med gode arbeidsforhold. Samtidig vil vi heller ha en midlertidig jobb enn ingen jobb. Dette er et av dilemmaene som diskuteres når regjeringen foreslår økt adgang til midlertidig tilsetting.
Hver gang det foreslås slike endringer, viser frontene seg mellom høyre- og venstresiden. Høyresiden roper på mer fleksibilitet - for arbeidsgivere - mens venstresiden er bekymret for økt usikkerhet for arbeidstakere.
Om ikke frontene er tydelige i andre spørsmål, er de det her.
Én av ti er midlertidig ansatt i Norge. De fleste finner vi innenfor hotell og restaurant, undervisning og helsesektoren. En av endringene i regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov, innebærer at midlertidig ansettelse skal begrenses i tid - til ni eller 12 måneder.
I dag er midlertidig tilsetting i hovedsak lov når arbeidsoppgavene er midlertidige - når «arbeidets karakter tilsier det», som det heter i arbeidsmiljøloven. Forslaget innebærer altså en endring i begrunnelse for bruk av midlertidig tilsetting. Regjeringen omtaler endringen som en «oppmyking». LO kaller det «en bombe».
Det er sannsynlig at en slik endring vil føre til økt bruk av midlertidig ansettelser. Men vil det også føre til flere faste ansettelser og økt sysselsetting, slik regjeringen ønsker? Forskning og erfaringer fra andre land sår tvil om det.
Vi kan i stedet ende opp med et todelt arbeidsmarked hvor noen har gode, faste jobber og andre veksler mellom ledighet og usikre jobber.
En nylig publisert doktorgrad, som sammenligner nordiske land, viser at blant dem som har en midlertidig jobb i Norge, får 55 prosent fast jobb i løpet av ett år. Til sammenligning er tallet for Sverige 34 prosent. Både i Norge og Sverige er det relativt strengt vern for faste stillinger.
Derimot er reguleringen rundt midlertidig ansettelser mer liberal i Sverige. Vi ser at det er flere midlertidig ansatte i Sverige (16 prosent), og de får sjeldnere fast jobb.
Dette er tegn som tyder på en todeling av arbeidsmarkedet, hvor noen grupper er forbeholdt de faste jobbene. Aller tydeligst ser vi slike todelte arbeidsmarkeder i en del søreuropeiske land, hvor deler av arbeidsstyrken har små utsikter til faste stillinger.
Et sterkt stillingsvern i kombinasjon med liberal tilgang til midlertidige ansettelser, kan virke slik at det stenger noen ute. Dette er en av farene ved å liberalisere tilgangen til midlertidig tilsetting.
Vi vet at i Norge får midlertidige ansatte allerede med dagens regelverk relativt ofte en fast jobb. Midlertidig ansatte ser ikke ut til å være «låst inne», og de er også ganske fornøyde med sine jobber, selv om disse objektivt sett ofte er dårligere med hensyn til lønn og utviklingsmuligheter.
Dette kan henge sammen med hvilke forventninger vi har, og utsiktene for fast jobb. En midlertidig jobb kan være en god sjanse heller enn et onde - fordi det kan lede til en fast jobb senere.
Vil økt adgang til midlertidig ansettelser føre til økt sysselsetting? Dette er en forlokkende tanke. Så langt kan vi ikke finne studier som viser dette. Enklere tilgang til midlertidig tilsetting vil antakelig gjøre at det blir flere midlertidige jobber, men det er usikkert om det også vil føre til økt sysselsetting og flere faste stillinger.
Kanskje gjør økt tilgang til midlertidig ansettelser også at det blir enklere for arbeidsgivere å si opp ansatte.
Kunsten er å finne en balanse i reguleringene som hindrer et rigid arbeidsmarked. Alle ønsker å få svake grupper integrert i arbeidsmarkedet, men det er ikke sikkert den foreslåtte endringen er løsningen.
|
