Pengers pris

De største gledene er gratis, heter det. Samtidig ønsker de aller fleste seg mer penger, skriver William Brochs-Haukedal i Bergens Tidende 11. oktober.

12.10.2015 - William Brochs-Haukedal

I psykologien og økonomien kalles penger henholdsvis sekundærforsterker og byttemiddel fordi de er et middel til å skaffe oss noe annet som vi egentlig ønsker oss. Penger er altså et instrument og har i utgangspunktet ingen verdi i seg selv (bortsett fra for samlere).

Som byttemiddel innfører penger også noe «unaturlig»: ens velferd er betinget av mengden penger vi har, og ikke nødvendigvis av arbeidsinnsatsen direkte. «I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød» sier Bibelen, men penger gjør at du ikke trenger å svette for å ha mat på bordet.

Som gruppe har vi mennesker et komplekst forhold til penger, noe som kommer til syne på mange måter. Fattige barn oppfatter for eksempel mynter som større enn rike barn gjør det. Penger får altså tidlig stor betydning for oss, og griper inn i fundamentale psykologiske mekanismer som persepsjon. Penger utløser også emosjonelle reaksjoner av mange slag.

Mange liker for eksempel ikke å snakke om penger fordi det er ubehagelig. Det blir heller ikke regnet som dannet å være for opptatt av penger. Sigmund Freud, psykoanalytikeren, oppfattet penger som symbol på seksualdriften. Som en kuriositet kan det nevnes at det finnes studier som viser at megleres sexbehov varierte med børskursene.

Det er egentlig ikke nødvendig å gå omveien om psykologi for å forstå hvorfor penger utløser så sterke reaksjoner. For det første innfrir de drømmer: Jo mer penger du har dess mer sannsynlig er det at du kan realisere dine mest vidløftige drømmer.

De hjelper deg til å bo slik du ønsker og der du vil. Det samme gjelder valg av bil, flysete og mye annet. Har du nok penger kan du ha ferie til du blir lei, og arbeid kan du overlate til andre: «Om arbeid var så fantastisk ville de rike hatt det for seg selv», sies det. Kort sagt gjør penger en fri fra mange bekymringer og plagsomme prioriteringer som preger livet til de aller fleste.

Det er imidlertid et problem: det er for lite penger til at vi alle kan leve av dem alene. Takk og pris vil økonomen si, for det motsatte ville bare føre til at ingen arbeidet og dermed ville det ikke være noe bruke pengene på uansett. Da er veien kort til hyperinflasjon (Denne sammenhengen er fornøyelig beskrevet av Carl Barks i 1951, som lar «onkel Skrue» miste alle pengene i en storm som sprer dem utover Andeby. Han får dem tilbake gjennom handel).

Men for hver enkelt av oss er dette en liten trøst, fordi noen kan jo leve av sin pengebeholdning så lenge de fleste andre arbeider. Men denne privilegerte gruppen er det ikke lett å bli medlem av.

Dette triste faktum hindrer oss ikke å prøve. Mange har både to og tre jobber, andre spiller bort penger i håp om å vinne en formue, eller holder ut en jobb de egentlig ikke liker. Målet er det samme: å skaffe seg mer penger for å bryte ut av begrensningene et trangt budsjett innebærer.

Selv gaver har en kostnad, og som heter resiprositet. Dette er transaksjoner hvor den som gir en gave forventer noe tilbake på et senere tidspunkt. Alle gaver innebærer ikke resiprositet, men mange gjør det. Uansett er det vanlig å føle en forpliktelse overfor giver, altså har også gaver en pris: de gjør oss ufri.

La meg avslutte med tekstens moral: Penger har en pris, og de bringer bare frihet dersom denne prisen er riktig. Man kan imidlertid spørre seg hva som er «riktig» pris? Her er det ingen fasit, og til syvende og sist handler det om ens egne vurderinger. Så hvor gode vurderinger gjør vi? Mange har ikke så lett for det.

Vi arbeider hardt og låner mer til den velferden vi ønsker. Så arbeider vi ekstra for å betjene lånene, og håper en Lotto-gevinst hjelper oss ut av det hele. Penger frigjør, men det å få tak på dem binder oss dessverre mer. Så hva gjør man?

Det er, som Hylland-Eriksen skrev i en annen sammenheng, ingen rett-i-koppen løsning. Det vi kan gjøre er å erkjenne hvilken vei balansen mellom arbeid og velferd svinger, så må en selv bestemme hvor mye ubalanse den ene eller andre veien vi trives med.

Husk bare å ta med i regne- stykket at livet skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, som Allan Saunders formulerte det på 1950-tallet.