Sammenslåing hjelper ikke

De vitenskapelige høyskolene er ikke et problem i det norske universitetssystemet, men snarere en type løsning som har vist seg å kunne fremme spisskompetanse og høy faglig kvalitet, skriver rektorene Jan I. Haaland (NHH), Eirik Birkeland (Norges musikkhøyskole), Karl Otto Ellefsen (Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo), Vidar L. Haanes (Menighetsfakultetet) og Sigmund Loland (Norges idrettshøyskole) i et debattinnlegg i Aftenposten 9. februar.

09.02.2008 - Se over

Aftenposten håpet på lederplass i forkant av Stjernøutvalgets innstilling at man ville bli konfrontert med forslag som prioriterte "kvalitet og smidighet fremfor størrelse". Utvalget har fulgt helt andre prinsipper og med et kompromissløst pennestrøk foreslått at hele kategorien av vitenskapelige høyskoler - eller "specialized universities" som er vår engelske betegnelse - skal fjernes.

Dette finner vi merkelig, fordi vitenskapelige høyskoler på en utmerket måte oppfyller de kriteriene som et universitet etter utvalgets oppfatning skal etterstrebe. Vi har profilerte og stabile masterprogrammer med høy kvalitet, velfungerende doktorgradsprogrammer og forskerskoler, betydelig internasjonalt engasjement og mange kompetente søkere. Det eneste av Stjernøutvalgets kriterier vi ikke oppfyller til fulle, er kravet til et universitets størrelse. Kun om vi regner antall søkere til våre attraktive studier, innfrir vi minimumskravet om 5000 studenter. Stjernøutvalgets relativt ubegrunnede hovedtese er nemlig ikke at "small is beautiful" men at "size matters".

Uten analyse. Problemet utvalget adresserer er forholdet mellom de mange statlige høyskolene - som alle har ambisjoner om å bli universiteter - og de etablerte universitetene, i forhold til kvalitet, struktur og ressursbruk. I Norge har det i løpet av de siste tiårene, som resultat av en rekke velmente politiske vedtak, utviklet seg en institusjonsstruktur i høyere utdanning (hele 38 offentlige universiteter og høyskoler samt en rekke private) som ikke fremmer kvalitet. Dette er utvilsomt et samfunnsproblem i et land som forutsetter at høyere utdanning skal sikre nasjonens internasjonale konkurranseevne. Diagnosen er velbegrunnet i utredningen, og mange av forslagene er også svært interessante. Men, nærmest som en utilsiktet sideeffekt av argumentasjonen, fjernes de vitenskapelige høyskolene, uten god empiri, uten analyse og uten faglig argumentasjon.

Institusjoner som Norges idrettshøgskole (NIH), Norges Handelshøyskole (NHH), Norges musikkhøgskole (NMH), Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og den private vitenskapelige høyskolen Menighetsfakultetet (MF), har egenskaper som Stjernøutvalget leter etter i det norske systemet for høyere utdanning. Sett i forhold til forskningskvaliteten som leveres, kan det være av interesse at Menighetsfakultetet og Idrettshøgskolen var de to institusjonene som i 2006 hadde størst meritterende publisering pr. ansatt.

Ser vi på kvalitet og attraktivitet i masterstudier, er Musikkhøgskolen, Handelshøyskolen og Arkitektur- og designhøgskolen blant de mest søkte i landet. Idrettshøgskolen har medvirket til at Norge innen flere idrettsfaglige temaer er ledende i verden. NMH og AHO tar sin del av æren for at norsk musikk og norsk arkitektur står meget sterkt internasjonalt. NHH er en internasjonalt akkreditert "Business School" som deltar i prestisjetunge nettverk. Alle disse spesialuniversitetene måler sitt kvalitetsnivå, ikke i forhold til nasjonale gjennomsnitt, men i forhold til ledende internasjonale institusjoner innen sine fag. I tillegg er de velfungerende studiesteder. Studentene har høy studieintensitet, gjennomfører etter tilmålt tid og trives på studiestedet. Vårt bestemte inntrykk er at dette ikke er hverdagslige egenskaper i norsk høyere utdanning.

Betydelig fagmiljø.Som institusjoner er vi små. Mange kan tro at de vitenskapelige høyskolene derfor administrativt sett er ressurskrevende. Vi tror ikke det er tilfellet og lar oss gjerne evaluere i forhold til administrativ effektivitet og kvalitet. Stjernøutvalgets fokus er ikke administrativ kostnadseffektivitet, men faglig kvalitet. Da blir følgende poeng helt grunnleggende i argumentasjonen: 100 fagfolk som arbeider med undervisning, forskning og utviklingsarbeid innenfor samme profilerte fagfelt er selv i internasjonal sammenheng kvantitativt sett et betydelig fagmiljø. Fagmiljøer blir faktisk hverken større eller bedre dersom de slås sammen med andre fagmiljøer som arbeider med noe helt annet. Derimot kan et fagmiljø hente kunnskap og styrke først og fremst gjennom internasjonale nettverk og samarbeid med sterke fagmiljøer utenfor Norge - om masterutdanning, om forskerskoler og i forskningsprosjekter.

De vitenskapelige høyskolene er ikke et problem i det norske universitetssystemet, men snarere en type løsning som har vist seg å kunne fremme spisskompetanse og høy faglig kvalitet.