Kraften kan føres andre veier enn gjennom Hardanger

Kronikk: Det er positivt at Statnett vil sikre strømforsyningen til Vestlandet. Men inngrepene i naturen som utbyggingen av Sima-Samnanger-linjen gjennom Hardanger vil føre med seg, vil en vanskelig kunne gjøre om, skriver professor emeritus Einar Hope i Bergens Tidende 28. april 2010.

28.04.2010 - Einar Hope

Statnetts forslag om å bygge en 420 KV kraftlinje fra Sima kraftanlegg i Eidfjord gjennom Hardanger til Samnanger transformatorstasjon for å sikre forsyningssituasjonen for kraft i Bergensområdet, har ført til en engasjert debatt. Faglig sett er dette en meget komplisert sak, som det ikke er lett for utenforstående å vurdere alle konsekvenser av, sett i forhold til andre mulige alternativer til linjen.

Man skal også ha forståelse for at Statnett som ansvarlig nettinstans søker å ivareta hensynet til forsyningssikkerheten i vårt område etter sitt beste faglige skjønn og i henhold til de kriterier som selskapet benytter for å vurdere sikkerheten. Det er nemlig ingen tvil om hvem som i siste instans vil måtte stå ansvarlig til rette og være skyteskive, hvis halve eller hele Bergen går i svart som følge av bortfall av den ene eller begge tilførselslinjene av kraft samtidig til området.

For mange delmarkeder

Likevel kan det være grunn til å stille spørsmål ved om disse kriteriene er godt tilpasset dagens markeds- og nettsituasjon, og om de innebærer en for høy grad av risikoaversjon fra netteieres side i forhold til det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Dimensjoneringen av overføringsnettet er også av grunnleggende betydning for at kraftmarkedet skal fungere effektivt. Når nettbegrensninger tidvis oppstår, er oppdeling i markedsområder et hensiktsmessig virkemiddel, men hvis en slik oppdeling føres for langt, kan det norske og det integrerte nordiske kraftmarkedet falle fra hverandre i en rekke delmarkeder som svekker markedets funksjonsmåte.

Det ble investert for lite

Vi nærmer oss en slik situasjon nå, fordi det er investert for lite de senere år i forhold til det økte forbruket. Fra 15. mars ble det som kjent opprettet et eget markedsområde i Vestlandsregionen, fordi Statnett vurderte at kraftforsyningssituasjonen i området var anstrengt og stabiliteten i nettet var truet.

Både av hensyn til forsyningssikkerheten i vårt område og funksjonsmåten til kraftmarkedet mer generelt, er det utvilsomt et udekket behov for investeringer i ny nettkapasitet, i oppgraderinger og forsterkninger av nettet, og i forbedret vedlikehold. Ny nettkapasitet er også påkrevet for å kunne fase inn ny kraftproduksjon, for eksempel fra mindre vannkraftverk i vårt område som ikke får tildelt konsesjon, delvis begrunnet i nettbegrensninger, samt kraftproduksjon som hevdes å være tidvis innestengt i området av samme grunn.

Trengs Hardanger-linjen?

Spørsmålet er likevel om Sima-Samnanger-linjen er en nødvendig bærebjelke i sentralnettsystemet for å sikre kraftforsyningen i vårt område og den beste løsningen i så henseende. La meg peke på et par forhold som jeg mener bør inngå i et samlet vurderingsgrunnlag i denne saken.

Det har fra ulike hold blitt skissert alternativer til Sima-Samnanger linjen, og det foreligger også tre uavhengige fagutredninger i saken. Statnett har imidlertid avvist alle alternativene, og hevder at de enkeltvis og samlet sett ikke representerer et fullgodt alternativ til Hardanger-linjen. Dessuten vil det ta for lang tid å få dem realisert, sett i forhold til den kritiske forsyningssituasjonen for Bergensområdet på kort sikt, slik Statnett (og BKK) vurderer den.

Det er mulig at disse alternativene ikke gir en fullgod løsning ut fra de dimensjonerings-og sikkerhetskriterier som Statnett legger til grunn, men de kan likevel være interessante alternativer som kan gi en tilfredsstillende løsning. Spesielt når man ser dem i forhold til andre mulige løsninger for å sikre forsyningssituasjonen i området, og som berøres nedenfor.

Nye muligheter åpner seg

Det finner sted en interessant utvikling innenfor netteknologi og nettorganisering, som man kanskje ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg i spørsmålet om dimensjoneringen av overføringsnettet for et gitt nivå på forsyningssikkerheten. Dette er mulig med desentraliserte nettløsningene på lavere spenningsnivåer, blant annet for å koble til lokal kraftproduksjon, via toveis kommunikasjon mellom netteiere og forbrukere for avtalt eller automatisk frakobling av forbruk i kritiske nettsituasjoner. Det utvikles også såkalte smartnettløsninger for bedre forbruksstyring og optimalisering på lavt nettnivå i forhold til nettkapasiteten.

Disse løsningene bidrar til større fleksibilitet og til å redusere behovet for overføringskapasitet på høyere spenningsnivåer for en bestemt forsyningssikkerhet i et nettområde.

Mer fleksibilitet er oppnådd

Man har etter hvert fått utviklet et velfungerende regulerkraftmarked for å kunne tilpasse kapasiteten ut over en femten minutters grense, ikke minst etter at større kraftforbrukere fikk delta i markedet. Statnett administrerer denne markedsordningen, som kan bygges ytterligere ut til å omfatte flere forbrukergrupper. Statnett har anledning til å gripe direkte inn, for eksempel ved å regulere forbruket m.m. når det oppstår problemer inettet som ikke kan løses innenfor regulerkraftmarkedet.

Her kan man også forhandle frem avtaler med større kraftforbrukere eller forbrukergrupper som tåler et kortvarig kraftbortfall når det oppstår nettproblemer i form av linjehavari eller andre årsaker, mot en avtalt kompensasjon fra netteier.

Vi trenger gode avtaler

Hvis det ikke foreligger slike avtaler, bør det tas initiativ til å få dem fremforhandlet raskt. Dette vil være en slags motsats til den etablerte KILE-ordningen («Kostnad for ikke -levert energi») innen nettreguleringen, men her vil en altså kunne gi kompensasjon for å avstå fra kraftforbruk på helt kort sikt, eller la seg koble ut for å unngå nettsammenbrudd.

Både i selve nettet og på markedssiden kan det altså legges til rette for ordninger som kan gi større grad av fleksibilitet i og som kan gi redusert behov for utbygging av nettkapasitet på høyeste spenningsnivå.

Vi er langt fra u-landsnivå

Disse ordningene har primært blitt utviklet for å få til en mer effektiv nettdrift samlet sett, men har også tvunget seg frem på grunn av problemer og motstand som man møter i mange land med å få bygget ut overføringslinjer på de høyeste spenningsnivåene. Dette har naturligvis intet å gjøre med å etablere et kraftnett på u-landsnivå, slik en talsmann for Statnett har uttrykt det, men snarere om å utvikle hensiktsmessige ordninger for en kraftoverføring tilpasset en faktisk virkelighet.

Det er tross alt snakk om å sikre seg mot unntaksvise enkeltepisoder i nettet, og ikke hyppig forekommende problemer som kan føres tilbake til et systematisk underutbygd og underutviklet nett, teknologisk og organisatorisk sett.

Sjøkablene gir muligheter

I tillegg til et omfattende investeringsprogram for utbygging av det norske overføringsnettet, inklusiv planene for Hardanger-linjen, har Statnett lansert planer for en storstilt satsing på sjøkabler for å overføre kraft mellom Norge og utlandet, noen av dem skal gå fra Sørvest-Norge til England og Kontinentet. Kablene vil sørge for at vi kan få bedre betalt for vår vannkraft gjennom eksport til høypris og import av termisk kraft til lavpris i takt med forbruket i det norske og europeiske kraftmarkedet.

De vil også bidra til en forbedret energi- og effektoppdekning innenlands gjennom tilgangen til det termiske kraftsystemet i Europa.

Utenlandskablene kan gi et nytt og interessant perspektiv på andre alternativ enn Hardanger-linjen for å sikre kraftforsyningen i Bergensområdet. I stedet for å tenke i en øst-vest-retning med tilknytning til ett enkelt, og derved potensielt sårbart, kraftforsyningspunkt i Sima og 420 Kv linje gjennom Hardanger, kan man tenke seg et nord-sør-alternativ. Dette alternativet kan ha tilførselspunkter for utenlandskablene i sørvest og dermed også oppnå tilgang til det europeiske kraftsystemet.

Vindkraft inn på nettet

Dette vil naturligvis også kreve nettutbygging, men slik utbygging må uansett til for å sikre effektiv drift og kraftutveksling mellom utenlandskablene og det innenlandske kraftsystemet. Når landbasert og offshore-vindkraft i vårt kystområde skal kobles til nettet, må det også etableres nye løsninger langs en nord-sør akse.

I en slik sammenheng vil nettløsninger med sikte på også å sikre forsyningssikkerheten i Bergensområdet kanskje kunne foretas med mindre omfattende natur- og miljøinngrep enn Hardanger-linjen, eventuelt sammenholdt med de øvrige alternativene til denne linjen som har kommet frem.

Fjorder må krysses

Det kan bli aktuelt å kable på deler av strekningene, spesielt ved kryssing av fjorder sørover. Fra faglig hold har det blitt fremhevet at dette er flere ganger dyrere pr. lengdeenhet enn luftspenn, og at det dessuten kan skape problemer ved vedlikehold og reparasjoner av kabler. Det siste kan neppe være en avgjørende innvending med dagens teknologi og erfaringskunnskap.

I alle fall bør nettløsninger fra nord til sør analyseres og vurderes nærmere som et alternativ til Hardanger-linjen. Statnett har for øvrig nylig oversendt en ny utredning til Olje- og energidepartementet om den planlagte 420 KV-kraftlinjen Fardal-Ørskog, der et nytt alternativ nettopp innebærer sjøkabling for en del av strekningen.

Strøm i Nordsjøen

En betydelig del av økte etterspørselen etter kraft vi venter i vårt forsyningsområde, skyldes behovet for kraft til installasjonene på olje- og gassfeltene i Nordsjøen, for å redusere utslippene av CO2 og andre miljøgasser. Dette bidrar til å drive fram tiltak som sikrer forsyningssikkerheten på Vestlandet. Det har vært forbausende lite diskusjon om hensiktsmessigheten av denne såkalte elektrifiseringen av Nordsjøen.

Meg bekjent foreligger det ingen samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse som på en faglig holdbar måte avveier den samfunnsøkonomiske kostnaden ved å foreta et stort, irreversibelt inngrep i et sårbart naturområde med potensiell høy miljøverdi ved å bygge Hardangerlinjen, mot den samfunnsøkonomiske nytten av reduserte miljøgassutslipp fra installasjonene i Nordsjøen.

Irreversibelt naturinngrep

Ovenikjøpet ilandfører man noe av denne gassen til forbrenning i gasskraftverk på land, uten pålagt miljøgassrensing i første omgang. Deretter tilbakeføres kraften gjennom sjøkabler til nordsjøinstallasjonene for å redusere miljøutslippene fra olje- og gassfelt på sokkelen; felt som dessuten har begrenset økonomisk levetid sett i forhold til det irreversible naturinngrepet ved nettutbygging gjennom Hardanger - litt forenklet sagt.

Det kan være for sent å reversere denne utviklingen i nettutbyggingen, men det kan være liten tvil om at dette avdekker en svikt i den overordnede nettplanleggingen som NVE har hovedansvaret for, og også i den konkrete oppfølgingen av nettinvesteringsplanene fra Statnetts side. Det beklagelige er at dette har ledet til forslag om et omstridt løsningsalternativ gjennom Hardanger-linjen, som medfører omfattende naturinngrep, hvis den blir gjennomført.

Beslutningsprosessen

Saken om Hardanger-linjen ligger til politisk avgjørelse hos olje- og energiministeren. På grunn av sakens kompleksitet, har det fra ulike hold vært reist krav om at det bør foretas en uavhengig vurdering av sakskomplekset av en uhildet faginstans eller ekspertgruppe, fortrinnsvis av internasjonale eksperter på området, og med åpen tilgang for alle interesserte til resultatene av analysen og vurderingene.

Det kan naturligvis være vanskelig for en minister å gå til et slikt skritt, da det kan lett oppfattes som en faglig desavuering av kompetansen til egne faginstanser som Statnett og NVE. Likevel mener jeg at statsråd Riis-Johansen bør foreta en slik oppnevning i dette tilfellet, for å skape allmenn tillit og åpenhet i den faglige og politiske beslutningsprosessen i en omstridt sak. Hvis ikke, vil mange av oss som har fulgt utviklingen i norsk kraftbransje med interesse gjennom lang tid, føle stor uro omkring vurderingsgrunnlaget og beslutningsprosessen i denne saken.