Overvåking til felles interesse

Kommentar: De svakere må søke støtte hos de sterke for å beskytte sine interesser. Til gjengjeld må de støtte stammehøvdingen eller småkongen, skriver Rögnvaldur Hannesson i en gjestekommetar i E24 10. november 2010.

10.11.2010 - Rögnvaldur Hannesson

«Ask your president no question and he will tell you no lies,» sa Archie Bunker, hovedpersonen i den uforglemmelige TV-serien All in the Family. Dette var under Watergate-skandalen, en fillesak som fikk ufortjent stor oppmerksomhet og ditto konsekvenser.

Det er saker som statsledere ikke vil vite om. Lenger nede i systemet finnes det folk som er utpekt til å sitte igjen med svarteper om noe som ikke skal lekke ut likevel skulle lekke ut. Dette har vi fått belyst de siste dagene efter at amerikanernes efterretning i Norge kom i søkelyset. Vi venter bare på å se hvem som sitter igjen med svarteper. Muligens er de mange; det var kanskje ikke andre kort i det spillet.

Norges suverenitet er langt på vei et fantasifoster. Er så USA å betrakte som en hvilken som helst annen fremmed makt, for eksempel Russland, sett fra norsk synspunkt? Selvfølgelig ikke. Alt siden annen verdenskrig har USA vært den ytterste garantist for Norges selvstendighet og plass i den vestlige verden. Det er en ordning som har tjent Norge svært godt.

Det kunne gått annerledes. I 1943 nevnte president Roosevelt for Trygve Lie at russerne hadde uttrykt interesse i adgang til isfrie havner i Nord-Norge med jernbaneforbindelse til Russland (se Free Ports in North Norway av Olav Riste, Journal of Contemporary History, 1970). Roosevelt nevnte spesielt den mulighet at disse havnene og ditto jernbaner kunne kontrolleres av FN og virket ikke uforstående overfor russernes ønske.

Amerikanerne kunne nok brukt Nord-Norge som byttemiddel i sin stormatkspolitikk hvis det hadde passet dem, men som kjent tok de utfordringen fra Sovjetunionen. Det førte til at Norge kom ganske annerledes fra sitt naboskap med Sovjetunionen enn de fleste andre.

At det gikk slik skyldes ikke amerikanernes storsinn, men deres ambisjoner og styrke som stormakt. Den gangen det begynner å glippe på den fronten har vi virkelig grunn til å være bekymret. Kanskje er den utviklingen allerede begynt.

Det er en kjensgjerning at islaminspirerte ekstremister driver hellig krig mot USA. Disse hellige krigere både skjuler seg og søker støtte i de islamske minoriteter som de siste tiårene har etablert seg i mange vestlige land. Det ville være naivt å tro at ikke det også skjer i Norge. Det er ikke særlig overraskende at amerikanerne ønsker å holde øye med disse miljøene og deres eventuelle medløpere.

Dertil kommer at denne trussel rettes like meget mot de vestlig orienterte land som mot USA, og det er slett ikke utenkelig at Norge en dyster dag kunne ha glede av amerikanernes efterreting på norsk jord.

Journalist Sjur Holsen i Bergens Tidende forteller om hvordan en av terroristene bak tunnelbanebombene i Madrid i 2004 hadde vært registrert som mistenkt i amerikanernes spiondatabaser mens vedkommende arbeidet som bud i Madrid. I den egenskap hadde han endog vært innom spansk UD med pakkepost. Når det kom til stykket var spanjolene svært så takknemlige for hva amerikanerne kunne fortelle.

Norges og andre småstaters suverenitet er langt på vei et fantasifoster og en illusjon. Hvert år banker Stortinget igjennom bunkevis med direktiv fra EU som Norge ikke har den ringeste innflytelse på. Det gjør de aldeles rett i; skulle de sette seg på bakbena, ville de ikke oppnå annet enn en ytterligere marginalisering av Norge.

Det er nu en gang slik at den verdensordning vi har ligner sterkt på stammesamfunnet og vår egen vikingetid. De svakere må søke støtte hos de sterke for å beskytte sine interesser. Den støtten får de selvsagt ikke gratis; til gjengjeld må de støtte stammehøvdingen eller småkongen. Norges interessefellesskap med USA, og EU for den saks skyld, har selvsagt sine forpliktende sider.