Bør journalister få statsstøtte?

Kronikk: Med NHHS i ryggen antar jeg at Bulles redaksjon har en ubekymret økonomi. Det gjør Bulle unik, skriver Jarle Møen i K7 Bulletin tirsdag 28. september 2010.

28.09.2010 - Jarle Møen

I USA har 30 prosent av budsjettet til reportasjejournalistikk forsvunnet på tre år, og i Norge mistet mer enn 500 journalister jobben i fjor.
Journalistikk har neppe blitt mindre viktig for samfunnsutviklingen, men markedet for papiraviser er varig forandret som følge av internett.

Annonsekronene vandrer til nettet med Google som den store vinneren. Dette krever en gjennomtenking av pressestøtten, og et offentlig utvalg skal konkludere i løpet av høsten.

Utvalget har 1,8 milliarder subsidiekroner å rutte med, men uavhengige fagøkonomer er ikke invitert med. Pressestøtte er nemlig kulturpolitikk!

Pressestøtten ble utformet på 60-tallet i en tid da avisene var partipolitiske redskaper. Tidligere utredninger har ikke gitt noen begrunnelse for støtten utover honnørord som norsk språk, demokrati, ytringsfrihet og meningsmangfold. Hvorfor vil et fritt marked produsere for lite journalistikk?

Om ikke kulturdepartementet kan gi et godt svar på det spørsmålet blir pressestøtten noe man fritt kan være for eller mot på linje med støtte til opera. Det er uheldig.

Journalister er kunnskapsarbeidere, og pressestøtten bør behandles som kunnskapspolitikk. Hovedbegrunnelsen for å subsidiere kunnskapsproduksjon er at den som frembringer ny kunnskap sjelden får hele gevinsten. I medieverdenen illustreres dette ved at gjenbruk av stoff genererer store verdier som ikke tilfaller opphavsredaksjonen.

Regler om opphavsrett skal motvirke underinvestering i kunnskap, men de er ikke vanntette og bør heller ikke være det. Selv om redaksjoner skulle få perfekt monopol på stoffet sitt, vil de dessuten ikke kunne inndra lesernes fulle konsumentoverskudd.

Derfor vil det finnes journalistiske prosjekter hvor den samlede verdien for leserne er høyere enn kostnaden ved å utarbeide stoffet, uten at prosjektene er lønnsomme og blir realisert. Sammenhengen mellom lav korrupsjon, gode politiske institusjoner og økonomisk vekst er dessuten godt dokumentert.

Disse demokratibyggende funksjonene kan betraktes som et kollektivt gode og forsvarer statsstøtte. Erfaringer med subsidieordninger viser imidlertid at det er krevende å få dem til å virke godt. For det første kan offentlig finansiering fortrenge private investeringer.

Pressestøtte til aviser som uansett ville greid seg kan øke overskuddet uten å påvirke det journalistiske innholdet. Regner man dagens støtte om til årsverk svare den til omkring 2000 journalister.

Siden momsfritak er en viktig støttekomponent som følger omsetningen, får VG og Aftenposten en støtte tilsvarende 540 av disse. Om det er en effektiv måte å sikre mediemangfold på kan være verd en analyse.

En annen fallgruve er lobbyisme. Nye teknologiske plattformer har få talsmenn, og når teknologien er i rask endring får virkemiddelapparatet problemer med å henge med. Dette kan eksemplifiseres ved at dagens pressestøtte er forbeholdt papiraviser. Det er som å gi støtte til komponister under forutsetning av at de utgir musikken sin på vinylplater!

Hvis markedssvikten ligger i det journalistiske produktet bør støtten rettes direkte mot redaksjonelt arbeid. Om artiklene som skrives publiseres på papir eller internett er irrelevant.