Kreativitet, nyord og psykose

Debatt. Begge de rettsmedisinske rapportene i terrorsaken har upresise omtaler av begrepet neologisme, skriver NHH-professor Gisle Andersen i Dagens Næringsliv 20. juni.

20.06.2012 - Gisle Andersen

Den første psykiatrirapporten påpeker observandens bruk av «selvlagede ord» som ridderjustitiarius nasjonaldarwinist, og suicidalmarxist. «Begrepene vurderes å være neologismer» heter det i den første rapporten, og dette sies å underbygge påstanden om observandens grandiose vrangforestillinger.

Hvorvidt Breivik er den første til å bruke ordene eller ikke skal vi la ligge her. Rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har selvsagt rett i at ordene er nye i en viss forstand. Men koblingen mellom neologismer og psykose er misvisende og uheldig.

En neologisme er enkelt og greit et nyord, det vil si et ord som ikke har forekommet i språket tidligere. Faktum er at alle språkbrukere er i stand til å skape neologismer, gitt et bestemt kommunikativt behov og en viss kreativ evne.

Når jeg forteller mine barn at jeg har fjernet en «beskyttelseslist» som var limt til glassbordet i stuen, så er min femårige sønn umiddelbart i stand til å si noe om de «beskyttelseshjørnene» som var festet til bordet, selv om ingen i familien hverken har hørt eller brukt det ordet før. Slik danner vi nye ord ut fra hvilke kommunikative behov vi har i spesifikke situasjoner.

Journalister og reklamefolk er eksperter på slik nyorddanning. Det forekommer hundretalls neologismer i norske medier hver dag, både som blikkfang i overskrifter eller som uttrykk for fortettet informasjon. Det gir neppe grunnlag for å si noe generelt om den norske journaliststandens psykiske tilstand. Velkjente eksempler fra de siste årene er askefast, smørkrise og rosablogg, og jeg har selv hatt gleden av, på journalisters oppfordring, å komme med uhøytidelige forslag til årets viktigste nyord. Fagtekster inneholder ofte også et høyt antall sammensatte nyord som fungerer som tekniske termer.

De nyordene som Breivik skal ha brukt i samtale med de første psykiaterne følger et velkjent mønster: de er alle sammensetninger hvor hvert av leddene er kjente ord. Med alle mulige forbehold knyttet til at jeg er språkforsker og ikke psykiater, synes det misvisende å hevde at danningen av slike ord i seg selv skulle være et tegn på en psykose.

Nyordene er transparente, det vil si at de har betydninger som regulært lar seg avlede på grunnlag av kjennskap til enkeltleddenes betydning. Ut fra det vi vet om observandens virkelighetsforståelse, så er det i og for seg greit å forstå hva han mener med ridderjustitiarius, altså en slags dommer som utgår fra en ridderstand. Han lager ord ikke bare fordi han trenger dem til å fylle et kommunikativt behov, men også fordi han har grunn til å tro at vi som rasjonelle språkbrukere er i stand til å prosessere og forstå deres betydning på grunn av vår felles forståelse for hvordan enkeltord settes sammen i norsk.

Bruk av neologismer er altså ikke i seg selv et sykdomstegn. Denne regulariteten er antydet av den andre rapporten, hvor det nettopp fremheves at slik nyorddanning er vanlig. Problemet med denne rapportens fremstilling er imidlertid at den synes å underslå et viktig punkt som er høyst urovekkende med terroristens bruk av nyord, nemlig det faktum at nyordene kan representere begreper som kun finnes i observandens hode som del av hans vrangforestillinger. Det som da naturlig nok vekker psykiaternes interesse er observandens eventuelle påstand om eksistensen av de underliggende begrepene og hans eventuelle forventning om at vi skal forstå hva han refererer til.

Det kan synes som om de første psykiaternes oppfatning er at nyorddanningen er uttrykk for slike vrangforestillinger. Likeså vil det være problematisk hvis observanden bruker nyord som åpenbart bryter med de felles prinsipper for nyorddanning som er en del av norsk språkforståelse, for eksempel hvis han foreslo et helt nytt ord som «bruskning» og forventet at vi skulle forstå hva han refererte til, eller hvis han mente at en ridderjustitiarius ikke er en slags justitiarius. I så fall blir det som om terroristen gjør som Humpty Dumpty i Alice i Eventyrland:

«When I use a word,» Humpty Dumpty said, in rather a scornful tone, «it means just what I choose it to mean - neither more nor less.»

Og i så fall er det selvsagt all mulig grunn til å reagere på nyorddanningen og vurdere en slik observasjon i sammenheng med andre tegn på psykose, fordi den strider med den konsensus som vanlig språkbruk forutsetter.

Bruk av neologismer ikke er et sykdomstegn, og nyorddanningen i seg selv kan ikke sees på som tegn på en psykotisk tilstand, fordi den følger høyst regulære og forutsigbare mønstre som vi alle benytter oss av og er i stand til å forstå.