Havnekrøll og konfliktvegring

Konfliktskyhet kan koste steinrike Norge dyrt. Mye vil mislykkes hvis vi ikke er i stand til å sette grenser for ineffektivitet. Vi får for eksempel ikke gods på kjøl uten fenomenale havner, skriver professor Gunnar Eskeland i DN 12. desember.

12.12.2013 - Gunnar Eskeland

Det er ikke trivielt å skvise utslippsreduksjoner ut av transportsektoren, slik verden trenger, slik EU og Norge vil. Et viktig grep som ikke vil være urimelig dyrt, er å få mer gods på kjøl.

Klimavennlig transport vil flytte transportarbeid fra luften til overflaten, fra vei til skinner og fra skinner til sjø. Samtidig vil mye gå saktere, i større laster og med fornybar fremdrift.

Noe transport vil bli ugjort. Kanskje turen tilbake til hytta for å hente skjorta du glemte, eller skipning av norsk granitt via Kina. Hvem vet?

Noe av dette er lett hvis vi aksepterer knallhard konkurranse: om ideer, om løsninger, om kundeorientering.

Legger til seg uvaner

For lastebiler går dette nesten av seg selv. Hvis vi nedsetter godviljens komiteer for å planlegge gode transportløsninger så kan likevel dyktige lastebileiere overraske oss.

Hvis vi utfordrer dem til å gi oss gode miljøløsninger, med kvoter eller utslippsskatter, så vil de overraske oss også der, for å overleve.

Langt vanskeligere er det å oppnå effektivitet på skinner og i havner. Her er det tøffere å ønske velkommen konkurransens disiplin. Samtidig er det vanskelig å få effektivitet uten konkurranse - som vi leser i disse dager.

Havnen legger seg til uvaner, og systemet rundt aksepterer det.

Kostnadene veltes over på det skattbare innlandet som roper på lastebiler og svelger unna.

Umulig er det ikke. At havnene står stille som stumtjenere flere ganger i døgnet fordi arbeiderne skal ha pause sammen, er uhyrlig, men først og fremst symptomatisk. Mer uhyrlig ville det vært hvis det var på flyplassene det var slik.

Konfliktsky kultur

Nyttelasten på fly har stemmerett og er adskillig hissigere enn fredfylte containere på Oslo havn. Skulle disse gode hensyn påvirke transport og miljø på nøytral måte burde vi ha full stans også på E6, E18, Gardermoen og internett.

Havner og jernbaner på denne kloden er gjerne monopolisert og privilegert, ofte med elendig funksjonalitet: ran, korrupsjon og stillstand.

I noen land er dette så ille at man har sett handel og utvikling blomstre når man endelig har fått konkurranse mellom havner, en fallitterklæring fra et ingeniørsynspunkt.

Utlysing av konkurranse for havnedrift kan selvfølgelig innarbeide alle de krav vi ønsker å stille, om det nå er miljøkrav eller kompensasjon for små lunsjgrupper.

I Norge har vi i utgangspunktet en kultur som ikke er så forferdelig konfliktsky. Vi slåss hvis noe er viktig. Men vi tror gjerne vi kan snakke oss frem til gode løsninger.

Aller helst i brede forlik med arbeidstagere og arbeidsgivere og «staten» representert. Da blir vi velmenende, planleggende, kompromissvillige. Innlandet betaler.

Kostnadskontroll og konkurranse blir da skodder, peiskos og skylapper. I de fleste næringer er kostnadsøkninger greit - og trygt - når konkurrentene opplever det samme.

Må tåle en støyt

Havnene er dessverre bare ett eksempel. Det er mye vi vil mislykkes med i Norge hvis ikke vi er i stand til å sette grenser for ineffektivitet.

Et miljøeffektivt samfunn vil trenge tett byutvikling, offentlig transport, effektive arbeidsreiser og spenstig teknologiutvikling.

Da trenger vi politikere, byråkrater og dommere som tåler en støyt og kan gjennomføre.

Gods til sjø kan godt være en illustrasjon. Hvis ikke Norge har noe å vise verden med hensyn til miljøgevinster i sjøveien så vil vi mangle troverdighet på mange andre, mindre opplagte områder - som tropisk skog og karbonfangst.

Også det vil være såre tap.