Når mer er bedre enn mindre

Kommentar: Selv en lavtlønnet nordmann lever i dag bedre enn den rikeste på 1800-tallet, skriver professor William Brochs-Haukedal.

21.04.2015 - William Brochs-Haukedal

I februar publiserte den norske Produktivitetskommisjonen sin første rapport. Hovedmeldingen deres var at norsk produktivitet er høy, men at veksten flatet ut etter 2005. Kommisjonens leder valgte i denne første omgangen å vektlegge investeringer i utdanning, helse og samferdsel. På alle disse områdene mener kommisjonen at landet får for lite tilbake fra satsingen.

Jeg lar imidlertid akkurat dette ligge til fordel for to andre spørsmål: Hva er egentlig produktivitet og hva betyr det for meg?

At spørsmålet om produktivitetens natur har betydning blir klart når en ser på noen av publikums responser på Produktivitetskommisjonens rapport: Straks etter offentliggjøringen dukket det opp flere avisinnlegg hvor ledere og andre ga eksempler på og beklaget seg over norske ansattes manglende arbeidsmoral og generelt korte arbeidstid.

Nå skal man ikke kimse av gleden ved å ergre seg over andres begrensede innsats, men det var ikke akkurat dette Produktivitetskommisjonen var opptatt av. Årsaken er at det finnes langt bedre forklaringer på et lands produktivitet enn den enkeltes arbeidsmoral.

Om man finner dette merkelig kan grøftegraving tjene som et godt eksempel. La oss si at forskjellen mellom den mest og minst arbeidsomme graveren er 50 prosent forskjell i grøftelengde. Dette er et ganske vanlig tall i organisasjoner og kan virke provoserende på en tilfeldig observatør (for ikke å si sjefen deres).

Saken er imidlertid at arbeidsgiveren deres er et større problem. Hadde denne anskaffet en gravemaskin i stedet for å ansette kroppsarbeidere ville forskjellen mellom de to arbeiderne fremstått som ubetydelig i forhold til maskinens kapasitet. Maskiner trumfer menneskelig arbeidsinnsats på stadig flere områder.

Ordet «produktivitet» brukes gjerne om kvantum varer og tjenester produsert pr. enhet arbeidsinnsats (f.eks. en persons arbeidstime). Her ser en hvor lett det er å koble produktivitet til enkeltpersoners arbeids­moral, men som nevnt er det andre ting som betyr mer.

Fysisk kapital har for eksempel stor betydning fordi denne posten inneholder alt det utstyret den enkelte gjør bruk av på jobb (for eksempel verktøy og maskiner). En annen faktor er naturressurser: I Norge har oljen, men også vannkraft, fisk og skog gitt høy produktivitet ved sin relativt lette tilgjengelighet.

Den tredje faktoren, arbeidsstyrkens samlede kunnskaper og ferdigheter kalles gjerne humankapital. Norsk skipsfart har betydd mye for norsk økonomi, noe som bl.a. kan føres tilbake til redere og sjøfolks maritime kunnskaper. Selv vikingenes handel og erobringer var nært forbundet med kunnskaper om navigasjon og skipsbygging.

Den siste faktoren som er vanlig å regne med er teknologi. Landbruksmaskiner har f.eks. frigjort mye arbeidskraft fra landbruket og gjort den tilgjengelig for industrien. Nå ser en det samme fenomenet gjenta seg i bransje etter bransje. Om fem år er det neppe mange forretninger med kassabetjening siden automater overtar.

Vi trenger en ekspansiv og produksjonsorientert politikk som stimulerer slike faktorer. Din og min velferd er en direkte konsekvens av hvor mye det produseres av varer og tjenester. Dette virker overmåte materialistisk, men legg merke til at selv en lavtlønnet nordmann lever langt bedre enn den rikeste på 1800-tallet.

Vi har bedre boliger, transportmidler, helsevesen, lavere dødelighet, større kulturtilbud og mange andre ting som vi tar for gitt og som øker livskvaliteten mangfoldig. Alt dette er forbundet med vår produktivitets­utvikling, men som nå har bremset opp.

Hjernen vår er programmert til å lete etter forklaringer blant enkeltpersoner og grupper, i psykologien kalt attribusjon. Men som nevnt er det ganske uproduktivt, for å si det sånn, å hisse seg opp over at noen drar på hytten litt tidlig en fredag. Det er jo også, når alt kommer til alt fint om velferd kan tas ut som fritid.

Uansett tilbyr faktorene over mer effektive virkemidler enn å legge skylden på arbeidsmoral. Investeringer i produksjonsmidler, foredling av naturressursene, utdanning (humankapital), og forskning (teknologiutvikling) er åpenbare løsninger. Her er mer enn nok å ta av for ambisiøse og handlekraftige politikere.

Innlegget var på trykk i BT 19. april.